[I Taiwan spiser de ikke mandarin.]

[Slutten.]

2008-01-19T08:16:00.000+08:00

Men nå har jeg flyttet!

Oppdater gjerne linker om du vil.

www.namehao.blogspot.com

[Om de siste dagene.]

2008-01-13T17:23:00.000+08:00

Slutt.

Jeg synes det er rart å fortelle om det, for Taiwan er forsatt bare et sted langt langt borte som jeg ikke helt skjønner at jeg har bodd så lenge i. Det var som en ferie, bare over tre år, men allikevel, så er det også det tøffeste jeg har vært gjennom. Tøft som i vanskelig. Når det er sagt, det verste var å flytte fra, for nå var det definitivt endelig.

De siste dagene var veldig travle, altfor mye å gjøre, og allikevel ikke tid til noe. Det tror jeg var bra, for det var vanskelig nok å forstå at det var den siste uken allerede, og jeg ble svimmel av å tenke på det. Været forandret seg fra beinkaldt til 28 pluss på søndagen, og det lovet bra for resten av uken. Selv stresset jeg med å få solgt siste møbelrester og innspurt på leksefronten. Nettene ble ikke lenger tilbragt under tre lag med dyner, men det burde det kanskje, for det var valg i landet, og valgbiler med høytalere på taket kjørte i den ellers så stille gaten min til to på natten, med musikk og valgtaler og karaokemaskiner med syngejenter i miniskjørt spillende så høyt at samtlige bilalarmer gikk av. Jeg tenkte for meg selv at om jeg hadde vært taiwaneser ville jeg nok stemt på alle andre enn nettopp han de reklamerte for.

Vi holdt atter en avskjedsmiddag for hverandre og drakk siste "fredagspils på en helt vanlig mandag" (en tradisjon som utsprang etter at vi markerte Quito, hovedstaden i Ecuadors, største festival) og jeg satt i fire timer på 7/11 for å i det hele tatt få internetttilgang nok til å få lastet ned det jeg skulle vite før skolen i Norge begynner nå på mandag. Jeg fikk den Illegale Legen til å komme helt fra Kaosioung til Taichung for å si hadet til meg, og da han kom lurte jeg på hva jeg hadde gjort som gjorde at han likte meg så lite som han gjorde. Jeg ramset opp episoder hvor jeg anså meg selv som offer for grunnløs trakassering. Da jeg endelig var ferdig lo han lenge, og sa at han ikke hadde noe i mot meg. Sant og si var vi gode venner, og det betydde ganske mye, for Den Illegale Legen er ikke som japanere flest, han direkte suger i å lyve og unngår helst å si hyggelige ting så langt det lar seg gjøre. Og når vi snakker slike mennesker, dette var også dagen da ...Frank innrømmet at jeg i grunn var et fremragende menneske (det satt langt inne), og han tilbød seg å hjelpe meg med å finne jobb, om jeg skulle ombestemme meg og komme tilbake etter kinesisk nyttår.

Tirsdagen var den store pakkedagen, og jeg løp frem og tilbake mellom rommene i leiligheten for å finne frem alt da de begynte med enda en valgkinaputtavfyring utenfor (eller som vi pleide kalle det hos oss, en "The Chinese are coming-session," etter at det kom frem at det sto i vår gamle husleiekontrakt at om Kineserne faktisk kom til Taiwan ble kontrakten annullert). Jeg ville løpe ut på balkongen for å se, men i det jeg åpnet døren angrep en babydinosaur meg, og i vill panikk løp jeg tilbake og inn i leiligheten igjen. Øglen var minst tretti centimeter lang, og nå lå den den på gulvet i gangen og knurret til oss. Etter at Lille Spire hadde ledd nok av meg for å være i panikk over det hun hadde antatt å være en liten firfisle lenge nok, bestemte hun seg for å gå ut å ta en kikk. Sekunder senere satt i sengen på andre siden av leiligheten sammen med meg, og hjalp til med å ringe halve språksenteret før vi endelig fikk tak i noen som kunne hjelpe oss med å få den fjernet. Vår franske helt trodde først vi spøkte da vi ringte, men etter en noe hysterisk sammenbrudd fra meg på telefonen (etterfulgt av fire panoramaskrik fra Lille Spire, da øglen hadde begynt å bevege seg nærmere oss) lovet han å komme så fort han hadde fått på seg skoene. Han fikk fanget monsteret i en papirsekk, og etter en større uoverensstemmelse mellom Lille Spire og meg om hva han skulle gjøre med den (jeg var for slakt, vegetarianske Lille Spire for tur opp i fjellene), tok han den rett og slett med seg hjem i det han gikk. Opplevelsen var uhyre traumatisk, spesielt for meg som hater dyr nok fra før, og vi endte opp med Taiwan Beer, hot pot, og besøk av Feng Jia Universitet-menneskene for å få roet nervene (de minner meg litt om familien min med hensyn til hvor mange og bråkete de er, men det er faktisk helt greit, og spesielt på dager som da).

Onsdag ringte en bekjent fra Norge og ga beskjed om at hun var i Taiwan, og ville være i Taichung om kort tid, om jeg hadde tid til henne. Dagsplanen var strammere enn på lenge, men ok. Hun sa hun ville være i området om fire timer. Jeg hang på skolen og planla bursdagen til bestevenninnen min og spiste ramen for siste gang på veldig veldig veldig lenge og vi snakket om hvordan man i Europa sa "eksentrisk" og alle andre steder "europeisk," men at det var greit, for jeg var taiwanesisk. Da jeg sa jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle ta det, så ble jeg klappet på skulderen og fortalt at det var en kompliment, og vi snakket om at det var rart at Amnesty International posten min var postadressert "Taiwan, Mainland China" og alt det andre som var usagt, bortsett fra at jeg skulle reise dagen etter. Med kvelden kom også hun fra Norge, og vi dro i bursdagsselskap og maten var fantastisk god. Jeg stilte meg kritisk til det jeg trodde var ål, for ål er mer en japansk greie, og ikke akkurat det du forventer å finne på en lokal restaurant av denne typen. Da jeg spurte hva det var, sa læreren min "三杯雞," som er en veldig kjent kyllingrett. Jeg antar det er her jeg burde skjønt at det var noe som skurret, for vi var på en ren sjømatrestaurant, men det er ikke alt som man tenker på når det er siste kveld et sted. De pushet på og mente at jeg burde smake, noe som gjorde meg bare mer skeptisk. Det var den rareste kyllingen jeg noen gang hadde sett, noe jeg også påpekte, men Han Kjekke sa det bare var en veldig liten kylling. "Liten kylling, det er spurv på engelsk," hvisket min amerikanske venn lavt til meg, litt på spøk, mest på alvor. Galgenhumor i Taiwan på sitt beste. Jeg kniste, men la spisepinnene mine fra meg, som et tegn på at dette var jeg for mett til. Jeg var heldigvis ikke alene om å være skeptisk. Etter en time ga vi allikevel etter, og forsynte oss med hver vår bit i risbollene. Han smakte først, konkluderte med at det smakte som kylling, og da prøvde jeg også.

Og så sa jeg som sant var, at dette var virkelig en kylling for seg selv. Det var riktignok kyllingsmak, men det var også det eneste denne kyllingen hadde til felles med kyllinger jeg har sett tidligere. Læreren min knakk sammen av latter og sa at det ikke var rart. "Det er FROSK!" sa han, og slo seg selv på låret av latter.

Det ble drukket en god del mer Taiwan Beer etter det den kvelden, og alle skjønte ganske fort at til tross for at Tine er glad i mye, var frosk ikke en av de tingene.

Den siste dagen var det tungt å stå opp, for vi hadde spist frokost på veien hjem, klokken halv fem om morgenen. Jeg våknet ti og beinet til siste skoledag. I timen til Lærer Bai gråt både han og jeg skamløst, og i Lærer Da Sus time var jeg ikke til stede, for en koreansk venn av meg ville fikse neglene mine så jeg var pen før jeg kom til Norge. Mr. Japan kom en tur innom for å si på gjensyn, og mine faste lunsjvenner og jeg spiste nudel og dumpling suppe for siste gang sammen. Da klokken var to var siste time slutt, og de japanske klassevenninnene mine ropte "Daiiski" fra vinduet i det ABC-gutt og Sveits fulgte meg hjem. Jeg dusjet og skiftet og den siste timen før jeg ble hentet og kjørt til flyplassen satt Lille Spire og jeg med vår siste kopp med te. Tiden gikk på speed og plutselig var jeg på flyet og Hong Kong var like om hjørnet, og jeg visste at jeg denne gangen, denne gangen var det virkelig helt slutt.

[SemiInkluderende.]

2008-01-08T14:21:00.000+08:00

For mine kinesisk forstående lesere (jeg har tre), jeg tror dette vil underholde.

Her er en rebus fra en mindre spennende time. Hint: Klassekameraten min er amerikansk, og har derfor engelsk som morsmål.

Dette er studentbeviset mitt. Sjekk navnet mitt. Jeg valgte det helt selv, jeg vet det er vanskelig å tro på, men det er faktisk helt sant.

Og for dere andre:Forleden var jeg på sykehuset. Jeg fikk smertestillende av legen. Jeg er naturlig skeptisk til smertestillende kalt "STD." Det er mulig det bare er meg.

[SemiKompliment III.]

2008-01-07T20:33:00.000+08:00

Det er enda en måned igjen til den illegale legen har blinddaten med den engelske piken, og vi ligger i hardtrening.

Illegal lege: Så fine sokker du har.
Tine: Er det dette enda en øvelse på å kunne komplimentere?
Illegal lege: Fillern. Hvordan oppdaget du meg.
Tine: Vel, først av alt, så er føttene mine under pulten. Og jeg har sandaler på meg. Ingen sokker.
Illegal lege: Det var en strek i regningen. Hvordan vil du ellers si at komplimenteringen var?
Tine: Jeg vet ikke helt om sokker er veien å gå om du vil at noe skal skje fort. Dessuten ville jeg kanskje sjekket om hun hadde sokker jeg likte først. Det er meg da.
Illegal lege: Jeg hater komplimentering. Det gjør meg sint. Faen liksom.
Tine: Japanere banner ikke.
Illegal lege: Jeg er ikke så veldig høflig av meg. Og jeg er illegal, så hvor viktig er den delen der egentlig?
Tine: Dette er håpløst.

[Om å si det som ikke passer seg.]

2008-01-06T17:18:00.000+08:00

Da jeg våknet i dag morges kunne Lille Spire fortelle at jeg hadde snakket i søvne i hele natt, og periodevis hadde jeg også passet på å kjefte på henne, da jeg ønsket å sove og hun bråkte. Dette husker jeg selvfølgelig ingenting av.

I går snakket jeg med min russiske venninne om hvor pokkers kaldt det er i Taiwan for tiden, og det spesielt i leiligheten vår.

"Vi har nesten ikke noen møbler, og det er konstant iskaldt. Det kan sammenlignes med et øst-europeisk barnehjem."

Jeg er så utrolig kul.

[Om å feire nyttårsaften i Taiwan.]

2008-01-02T21:05:00.000+08:00

Nyttårsaften? Nyttårsaften var over all forventning. Det skjedde så mye på så altfor kort tid, at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne, men jeg skal fortelle i grove trekk. I år som i fjor var planen å dra til Taipei, da det er det praktisk talt eneste stedet for på hele den smukke Ø hvor det en antydning til feiring. Vi ville se Taipei 101s fyrverkeri, men utover det var det lite vi faktisk hadde bestemt på forhånd. Vi var femten stykker, og crewet bestod av mine favorittmennesker så jeg var lite bekymret. Da Taiwan fortsatt følger månekalenderen sitter de fleste hjemme denne kvelden, men i et land med 23 millioner betyr ikke nødvendigvis "de fleste" at gatene er tomme for det om. Jeg var derfor skeptisk til å dra til rett utenfor bygningen, da vi utvilsomt ville se lite grunnet alle menneskene, og det ville etterpå være umulig å komme seg andre steder. Av denne grunn hadde jeg derfor ordnet billetter til en fest arrangert i presidentsuiten på et av de største hotellene i Taipei. Gode kontakter hadde gjort at "Famous Tine" hadde fått avslag så det holdt, og jeg var blitt lovet en terrasse med utsikt over hele byen. Etter noen diskuteringsrunder med de andre fikk jeg viljen min. Vinnende argumenter som "to etasjes hotellrom" og "svært billige drinker" gjorde sitt. Vi hadde middag på yndlingsrestauranten min, og så dro vi til en McDonalds i nærheten for å gjøre oss pene (jentene) og for å møte noen flere (guttene). Vesker og jakker ble fem på ti stæsjet i et skap på Ikea, som tilfeldigvis var like ved, og så dro vi. I det døren ble stengt bak oss (vi var de siste "kundene") lot ABC gutt merke til at det sto at de ikke åpnet før klokken ti dagen etter. Upraktisk, men festen vi skulle på varte til seks, og Starbucks åpnet syv, så om vi bare gikk sakte ned trappene burde det gå greit.

Det vi ikke hadde planlagt var at strømmen gikk klokken fire. Da de halvtime senere hadde fått det fikset, hadde de fleste allerede dratt, og vi bestemte oss for å campe på McDonalds igjen, da de er døgnåpne i Taiwan. Mcern var som vanlig stappfullt av folk, vi kjøpte frokost, og presset oss ned i et hjørne for å sove. Timer senere åpnet Ikea, jeg hentet vesken min, og så dro vi hjem.

[Om å ha nasjonalfølelse.]

2007-12-30T00:28:00.001+08:00

Jeg har en amerikansk venn i Taiwan som mener han havnet her ved et uhell. Han started å vantrives etter en måned, men nå, halvannet år senere er han er fortsatt, og alt tilsier at han nok kommer til å bli boende her minst like lenge mer. For å bøte på kjedsomheten har han derfor begynt med slektforskning, av alle ting. Han har så langt funnet ut at han har røtter i Tyskland, Danmark, og Norge, og jeg får derfor daglig mer eller mindre nyttige fakta om vårt felles moderland. Norgesgeografi og ymse gloser blir pugget så det holder, og jeg pumpes for alt detellers skulle være verdt å vite. ("Var tegnefilmene dubbet på svensk da du var liten, ja? Interessant, meget interessant." *Notere, notere*) Heldig for han er jeg som nordmenn flest på dette punktet, og forteller gladelig til jeg ikke har stemme igjen. Vi satt og spiste julemiddag da han snudde seg mot meg.

Amerikaner: Tine, stemmer det at alle i Norge er dødsflinke til å strikke?
Tine: Jeg antar det? Er jo typisk norsk å være god. Eller... Vel, i grunn ikke.
Amerikaner: Er du dødsflink da?
Tine: Selvfølgelig.
Amerikaner: Kan du strikke meg en lue med et norsk flagg på?
Tine: Kan jeg vel. Hvor stort skal flagget være?
Amerikaner: Stort nok til at det er patriotisk.
Tine: Ok?
Amerikaner: Jeg vil at folk skal stoppe meg på gaten og si "Go back to Norway, bitch."

Harde kår for tiden, det kan jeg fortelle deg.

[SemiGlobal.]

2007-12-28T08:12:00.000+08:00

Jeg føler at jeg får utnyttet ventetiden før timene begynner så utrolig bra for tiden.

Amerikaner: Hva snakker dere i Norge egentlig?
Tine: Norsk vel.
Amerikaner: Slutt og kødd a.
Tine: Nei, serr.
Amerikaner: Jizz, jeg trodde dere hadde kommet så langt i utviklingen at dere også snakket engelsk, jeg. Vent litt. Norge er ikke en av de østeuropeiske stanene, er det?
Tine: Kasakhstan og de mener du?
Amerikaner: Nettopp, bare at jeg vet at Kasakhstan ikke finnes på ordentlig.
Tine: Eh... jo?
Amerikaner: Seriøst?
Tine: Mhm.
Amerikaner: Bekreftet jeg nettopp alle fordommer om stereotype, ignorante amerikanere på mindre enn tre minutter for deg nå?
Tine: Jepp. Dessverre.
Amerikaner: Fillern. Det er jo ikke bra.
Tine: Nei, direkte stillig var det jo ikke.

[Om å feire jul i Taiwan.]

2007-12-27T18:32:00.000+08:00

Jul i Taiwan vil nok aldri bli som jul hjemme, men så lenge jeg er klar over det selv, så er det faktisk helt greit. Hjemlengselen min er fortsatt på under null, og jeg hadde det så travelt hele dagen at jeg såvidt rakk å tenke på hva de gjorde hjemme så akkurat den delen var grei. Er nok best slik, for alternativet hadde vært å dra hjem en måned før skoleåret var over, og det er jo kjipt det også, spesielt når jeg vet jeg ikke skal tilbake hit. Det skal være sagt at det skal ganske mye til for å få julestemning ved å se seg om i Taiwan, og det hjalp ganske mye det også. Å ikke ha snø til jul er noe jeg alltid har sett på mer som en vanesak enn en nødvendighet, og om man skal se rent praktisk på det så er det betydelig mye bedre å kunne gå til skolen i t-skjorte enn med fire lag klær en desember morgen. Modern hadde sendt nedover pepperkakedeig, og Lille Spire og jeg bakte både lille juleaften og juleaften morgen, så det i det minste luktet jul i leiligheten.

Juleaften morgen sto vi opp tidlig og spiste frokost. Da skolen min er grunnlagt av kristne hadde vi bare time frem til klokken tolv, og deretter gikk vi til en stor julelunsj skolen vår arrangerte for oss utlendinger. Lille Spire og jeg inviterte klassekameratene våre hjem til oss på kakao og pepperkaker, før vi igjen gikk tilbake til skolen for å ha gaveutveksling av den anonymetypen hvor alle kjøper en gave for en viss sum og så trekker man. Jeg fikk en kalender for 2007, og en lilla penn. Jeg hater lilla, men da Lille Spire påpekte at kalenderen var akkurat i passe størrelse støtte for bordet som er skjevt kom jeg frem til at det ikke var så dumt allikevel.
Fra skolen dro vi rett til noen venner av meg ved Feng Jia Universitet. Vi hadde laks til forrett på grunn av meg, og siden potetmos, kalkun, og grønnsaker. Da vi kom til desserten var jeg så stappet at jeg såvidt kunne bevege meg. Etter en rask power nap dro Lille Spire og jeg tilbake til skolen for å se om vi kunne komme inn i kirken. Tunghai Universitets kirken er kjent for julegudstjenesten, og den holdes kontinuerlig fra seks til midnatt. Da vi ankom skolen var det begynt å regne, så å stå i kø ute var lite fristende. Å se taiwanesere løpe rundt med lysende djevelhorn og ølbokser (ukristne asiatere pleier å feste på juleaften, og hver eneste avdeling hadde laget bar i kjelleren for anledningen) gjorde at vi bestemte oss fort for at det nok var best å dra til Lamagutten, som hadde invitert hele språksenteret hjem til seg. Japaneserne hadde sitt årlige Kentucky Fried Chicked party, så møtte dem på veien, og gikk sammen bort.

Klokken var fire da jeg trasket opp til huset vi bor i. De hadde ringt hjemmefra flere ganger i løpet av kvelden, men jeg tror nok det var mer merkbart for dem enn det var for meg at jeg ikke var hjemme. Seven 11s evige "Merry Christmas" hver noen passerte inngangen gjallet utover i den stille natten, jeg smilte i det jeg låste meg inn. I morgen skulle jeg sove ut, og på kvelden var jeg invitert på bursdagskaraoke med tretti andre taiwanesere, slik det var tradisjon for dem første juledag. Da de spurte meg jeg var interessert nikket jeg og sa at selvfølgelig, for tradisjoner er noe jeg alltid har vært opptatt av å ivareta.

[SemiJul III.]

2007-12-23T23:30:00.000+08:00

Lille Spire og jeg satt i stuen og gjorde lekser da det plutselig gikk opp for meg at det var lille juleaften.
"Shit, ja," sa Lille Spire, "hva gjør vi med det?"
"Vet ikke," sa jeg, og fortsatte å pugge gloser i et par minutter til.
"Kanskje vi skal invitere til julefrokost?" foreslo jeg etter en liten stund. Vi har alltid det hjemme hos oss, i dagene før og etter juleaften, og til tross for at samtlige søsken pleier å stønne høylydt over at det er mas å stå opp i en såkalt decent frokosttid (dvs ni) når vi har ferie, er det i grunn en veldig ålreit tradisjon. Vi pleier å ha lys og kakao og rundstykker og dessto mer jeg tenkte på det, dess mer innså jeg at det virkelig var noe jeg savnet sånn ordentlig, og jeg løp fort ut på kjøkkenet for å sjekke varebestanden i kjøleskapet. Svært lite sjokkerende nok, et deprimerende syn, men etter å ha søkt gjennom hele kjøkkenets øvrige skap og skuffer x-antall ganger, hadde Lille Spire også resonnert seg frem til at det hadde vært en hyggelig ting å gjøre på juleaften morgen, og at det ikke var annet å gjøre i å sette i gang planleggingen. Til vanlig pleier vi å kjøpe frokost på vei til skolen, og det er begrenset hvor mange dager på rad du føler at det er digg med risboller, speileggsandwich, eller pannekaker med ketchup, slik en taiwanesisk frokost ofte er. Skulle vi først ha julefrokost burde det være på den riktige måten.

Det var et nedslag at vi faktisk har skole på juleaften, men vi bestemte oss for å stå opp tidlig uansett. Vi lagde handleliste og jeg skulle inn på rommet mitt for å hente penger da jeg måtte hyle høyt. Det var en salamander på pulten min. Jeg syntes den var enorm, dyreelskende, vegetarianer Lille Spire syntes den var mikroskopisk, men hun nektet fortsatt å flytte den. Jeg truet med å spraye den til døde med insektsspray, men både hun og jeg visste at sannsynligheten for jeg var barsk nok til å kunne fjerne en død salamander var meget liten, og hun ville ihvertfall ikke ta i en død en. En halvtimes iherdig bruk av mine beste overtalelses evner senere sa hun seg til til å lokke monsteret inn i en papirpose, mot at jeg bar posen ut. Ti minutter etter hadde vi faktisk klart dette også. Lille Spire dro på seg sko, men jeg listet meg ut i trappeoppgangen på bare sokkelesten. Av gammel vane ble døren smelt igjen bak oss. Posen falt i gulvet og begge satte i hvert sitt panoramaskrik, først fordi monsteret pilte ut og oppetter veggen, deretter fordi ingen av oss hadde nøkler, og døren vår har smekklås. Mobilen lå på stuebordet, og naboene våre er vi fortsatt bare såvidt på hils med. Den tredje rom kameraten vår hadde nøkler, men hun var hos familien sin, på andre siden av byen og det hadde hun planer om å være til tirsdag. Svært lite praktisk.

"Dette er et problem, er det ikke?" sa Lille Spire.
Jeg nikket. Vi sank ned på hvert vårt trappetrinn og ble sittende å vurdere situasjonen. Vi kunne jo alltids ta første skritt med naboen. Veggene er så lydte at vi praktisk talt kjenner familien på fire, men det var nok noe annet å spørre om vi kunne overnatte, for vi hadde ikke nummeret til Romkameraten , og da jeg var uten sko var det få alternativer utenom. Et kvarter senere satt vi der fortsatt. Vi konkluderte med at det var best å få det overstått. Lille Spire trykket på dørklokken og stakk hendene i lommen. Da nabodamen åpnet døren sto med et bredt glis og spurte om hun kunne låne telefonen. Jeg prøvde å forklare at vi var låst ut, mens Lille Spire dro opp en papirlapp og sa at vi måtte ringe hun som hadde nøkler. Jeg så på henne, hun så på meg, og sa at hun hadde helt glemt at forrige gang hun hadde brukt de buksene var dagen Romkameraten vår flyttet inn.

En time senere var den traumatiske opplevelsen over. Kakao, brød, og pålegg ble kjøpt inn mens jeg sendte ut frokostinvitasjoner. Til sist sendte jeg modern en melding for å fortelle henne at tradisjonene hennes faktisk ble overholdt og at jeg frivillig sto opp i daggry i stedet for å prioritere beautysleep, fordi jeg tenkte at det nok ville være den beste julegaven om jeg ikke var der til å si vise det til henne selv.

[Tine lærer bort kinesiske must-know ord IV.]

2007-12-18T13:01:00.000+08:00

Dagens ord er 台客( tái kè). 台客 er ganske enkelt det nærmeste du kommer "harry" på norsk. Det er den samme "tai"-en som i Taiwan, og det brukes om alt som er skikkelig taiwanesisk, for folk flest som en negativ greie, men ikke nødvendigvis.

JD har dratt tilbake til Amerika og jeg er serr lei meg. De siste to ukene har vært så travle at jeg nesten ikke har fått tid til han i det hele tatt og nå er han flyttet hjem, og det er skikkelig kjipt, spesielt ford det kom så innmari brått på. Han ble syk i forrige uke, lå på sykehus fra lørdagen av, og så dro han hjem onsdag kveld. Jeg har vært mer bekymret enn noen annen i hele verden tror jeg. Spesielt på mandagen da legene kom og sa at datasystemet hadde kræsjet, men de var ganske sikre på at det endte var kreft eller kyssesyken. Det er i slike tilfeller man får lyst til å sende en takk til det norske helsevesenet. Selv hadde han en meget avslappet forhold til det hele. Det vil si, ihvertfall etter han begynte å ta de ni tablettene de ga han tre om dagen. De siste ukene har han vært slapp og sliten konstant. I helgen kollapset han helt og ble bragt til veteransykehuset rett ovenfor skolen vår. Veteransykehusets øvrige pasienter er som regel åtti år eller mer, og de fleste snakker bare taiwanesisk. Stedet er nok det mest 台客 sykehuset i hele verden, og når du er syk er det virkelig ikke et godt adjektiv å kunne bruke. Sengen var tilpasset en liten asiatisk bestemor, og JD er omtrent fem meter lang. Han hadde det ikke så veldig gøy på sykehuset.

Hva jeg har vært travel med? Pappa flyttet hjem for godt, så nå bor jeg hos Lille Spire på permanent basis. Det er utrolig koselig, selv om jeg svært sjeldent er hjemme. I helgen var vi i Taipei. Vi bodde på et kjempebillig hostel hvor det ellers bare bodde amerikanere. Veldig morsomt i grunn, for de kunne ikke et kløyva ord kinesisk, og jeg kunne skryte masse av både norsken og kinesisken min, og det er jo det jeg liker aller best.

Men som sagt, stemningen etter at JD dro på onsdag var strengt tatt ikke noe særlig å snakke om. Noen kompiser og jeg snakket litt sammen og bestemte oss for at det beste var å dra på rekefiske. Rekefiske er et fenomen det er en skam at vi ikke har i Norge, for det er i grunn utrolig gøy og akkurat det vi trengte der og da.

Stedet vi pleier å dra til er kombinert rekefiske, arkadespillehall, og bingohall. Det er dessuten en restaurant og en binglang-sjappe (som ethvert ultra taiwanesisk sted med respekt for seg selv har). Bildene jeg tok er klassiske, for ABC gutt, Kjekk Koreaner, og Halv Kineser ser ultra 台客 ut, og Illegal Lege er den minst fotogene mannen jeg vet om, selv om sannheten er at det var jeg som var verst av dem alle, men det er en hemmelighet. Bilder kommer senere, for kameraet vil ikke laste dem opp nå.

[Om å endelig passe inn.]

2007-12-13T23:43:00.000+08:00

I dag kom det tre taiwanesere opp til meg og spurte etter veien til et kjent bakeri. At en utlending blir spurt om veien til et sted kan jo ikke bety annet enn at den utlendingen virkelig har bodd der altfor lenge.

[SemiHyggelig II.]

2007-12-11T15:55:00.001+08:00

Av alle de pussige japanske guttene vi har på skolen vår for tiden, så tror jeg kanskje at jeg liker den Illegale legen aller best. Han ble introdusert til meg av bestevennen min helt i starten da jeg begynte studere kinesisk. "Dette er 非法 [ fēi fǎ]," sa han, og jeg nikket og noterte navnet hans i boken min, uten å tenke så mye over det. Sånn i ettertid kan jeg innrømme at det var litt rart at de lo hver gang jeg sa navnet hans, men da tenkte jeg bare at Illegal Lege er en figur så sur, bitter, og saktegående at de fleste ler av han uansett. Det var først da jeg hadde begynt på nivå fire at jeg lærte at 非法 betyr "Ulovlig" eller "Illegalt" på kinesisk. Merkelig, tenkte jeg, og gikk dagen etter for å høre hva som egentlig var greia. Saken var den at de fleste pleide å kalle han Legen, og det er jo en ganske skummel kombo når du tenker på det.

Bestevennen min fortalte at Illegal Lege egentlig var utdannet tannlege, at han ikke hadde lov å bedrive legepraksis i Taiwan, men gjorde det allikevel. Nedsig, tenkte jeg, som hadde håpet på noe litt mer spenstig. Navnet var allikevel satt, og vi kjører den samme spøken på alle nykommere hver semesterstart.

Uansett, Illegal Lege kom til meg her om dagen og sa han hadde noe han ville spørre om.

Tine: Hva da?
Illegal Lege:Jeg lurer på om jeg kanskje skal finne meg en Fru Illegal Lege snart.
Tine: Du tuller? Så hyggelig? Hvor kommer jeg inn i dette?
Illegal Lege: Nja, i førsteomgang så kan hun være kjæresten min, men jeg begynner jo å bli voksen nok til giftemål.
Tine:Veldig sant. Så hva ser du etter?
Illegal Lege:Hun bør være vestlig. Jeg er så lei av asiatiske jenter. Jeg hadde en amerikansk jente før og hun var innmari ålreit.
Tine: Illegal Lege, jeg og du kommer aldri til å gifte oss.
Illegal Lege: Det var ikke det jeg tenkte på. Æsj forresten. Jeg skal faktisk på date med en britisk jente om noen uker, og jeg vil så langt det er mulig unngå at hun sier "Fucking Jap."
Tine: Hmmm... Vanskelig. Du er jo aldri noe hyggelig med noen.
Illegal Lege:Nettopp. Og så tenkte jeg at siden du var en vestlig jente så kanskje du hadde noen tips?
Tine: Vel, til å begynne med så kanskje du kunne begynne å gi litt komplimenter?
Illegal Lege:Veldig vanskelig, men du har vel rett. Jeg skal prøve, men det er liksom ikke helt min greie. Når kjæresten min faller for eksempel pleier jeg å be henne reise seg selv når hun først er så fordømt klønete. Det er i grunn ikke så rart at det ble slutt mellom meg og hun siste. Vestlige jenter pleier ikke finne seg i slik behandling.

Noe jeg ganske helhjertet konstaterte, før jeg sa jeg at jeg måtte gå til time og han ga meg fingeren når jeg vinket farvel. Jeg fortalte at det i vestlig kultur ikke ble ansett som noe kompliment. Han så på ned på hånden sin og gjemte den bak ryggen mens han mumlet noe om gammel vane.

Noe sier meg at vi har en lang vei å gå før den store dagen.

[Om den uunngåelige 安靜.]

2007-12-09T16:15:00.000+08:00

安靜: [ān jìng] fredelig, rolig, stillhet.*

Ordet var 安靜. Det var fredag, siste time, og vi hadde diktat. Lærer Li er en ganske avslappet lærer. Som regel foretrekker hun å snakke enn å bruke skolebøkene våre, og tonen i timen er lett selv når vi har prøve. De obligatoriske vitsene ble dratt. Jeg ble mobbet fordi jeg virkelig hadde forberedt meg, og Fru Korea ble mobbet over å være stresset for kun å ha brukt tre timer på å forberede seg. Han Franske glemte atter en gang at vi hadde prøve, og hun japanske kom slentrende inn ti minutter for sent og klagde over at klokken hennes er stilt feil, en skuespillprestasjon så dårlig at selv han amerikanske som tror på alt vi sier gjennomskuet henne.

Men spøk til side, vi hadde som sagt diktat. "Neste semester vil det bli stille på språksenteret, for da er ikke Tine her lenger," sa Lærer Li.

Og det var som om luften forsvant ut av rommet. Ingen lo lenger. Stille. Selv Sveits evinnelige penneklikking sluttet. Alle så på meg. Jeg så ned på arket mitt og lot som om jeg sjekket om alt over var skrevet slik det skulle.

Det var Han Franske som brøt stillheten først.

"Men Tine er jo Taichung. Skal du flytte?"

Jeg så opp og nikket. I januar, sa jeg lavt og så fort ned på arket mitt igjen. Nå begynte de andre å spørre. Hva skulle jeg gjøre, ville jeg klare å overleve i et land hvor alle forsto hva jeg sa nok til å innse at jeg bare snakket tull, og hvorfor skulle jeg flytte i det hele tatt? Jeg svarte så kort jeg kunne. Det knøt seg litt, men jeg tror ikke noen lot merke til det. Etter en stund påminte Lærer Li oss om at vi faktisk hadde en diktat å fullføre. Da timen var slutt pakket jeg vesken min raskt og forsvant ut døren før noen andre rakk å si noe.

Det er knappe to måneder siden nå. En sommerferie, men det virker allikevel som år. Jeg hadde ikke fortalt de andre at dette var det siste semesteret mitt fordi jeg synes det er så utrolig trist. Nå har folk begynt å spørre om hva jeg ønsker å få gjort før jeg flytter. Steder jeg ønsker å dra. Jeg later som ingenting, unngår temaet rett og slett, så godt det lar seg gjøre i det minste.

I dag pakket vi sammen huset vårt. Plutselig var det ekko i trappen. Kjøleskapet er tommere enn når jeg har vært alene hjemme i to uker. Det er stille nede for tven er solgt og stereoanlegget trygt plassert i en container på vei ut av Taichung i skrivende øyeblikk. Alt som er igjen av mine ting har fått plass i den signalrøde kofferten min og den skal til Lille Spires leilighet i morgen. Pappa flytter tilbake til Norge på fredag, jeg drar så fort semesteret er ferdig. På onsdag er det tre år siden vi flyttet. Jeg skulle bare så innmari gjerne likt å vite hvor de ble av.

*Merk her at 安 er tegnet for kvinne ( 女 [nǚ]) med et tak over seg. Alene betyr 安 fornøyd, fredelig, ro, fred, stillhet.

[SemiSlem.]

2007-12-08T12:36:00.000+08:00

Husker du han fyren på ungdomsskolen som alle visste hvem var, og som forøvrig var en helt ok fyr, men som allikevel aldri ble invitert på festene fordi ingen kunne fordra han? Vi har en sånn fyr på skolen vår. Lamagutten. Noen ganger synes jeg faktisk direkte synd på han. Hans korte sosiale antenner gjør at han ikke akkurat har masse venner på språksenteret (ok, ingen), men jeg skal gi han creds for å prøve ihvertfall.

Det var sent en ettermiddag, og som vanlig sto vi og diskuterte hva vi skulle spise.

Tine: Hei! Er du fortsatt med på middag i dag?
JD: Seff, hva vil du ha?
Tine: Jeg vil vise deg ramenstedet mitt. Det er de beste nudlene jeg vet om.
JD: Fêtt. Jeg liker ramen. Vi kan få med noen flere også.
Og akkurat da kom Lamagutten forbi.

Lamagutten: Hei.
Tine og JD: Hei...
Lamagutten: Snakker vi middag?
JD: NO! We're having not having dinner we're having din dins which is completely different!*
Lamagutten: Å ja, det er jo klart. Vi får ha det til gode da. Hva med i morgen?
Tine: Det kan hende. Vi må nok tenke litt på det.
Lamagutten: Flotte greier. Bare send meg en melding eller noe.
JD: Jess.

*Din dins, som i dinner. Det er egentlig bare en litt teit måte å si middag på.

At han i det hele tatt finner seg i det fatter ikke jeg

[SemiSkjev II.]

2007-12-06T19:39:00.000+08:00

Jeg tror noe blir holdt skjult for meg for tiden, og det er ikke noe jeg setter pris på. Lærer Qing Hui hadde vært i Korea siden helgen, jeg satt på lærerværelset og oppdaterte henne på forrige ukes språksentersladder, da våre to mannlige lærere kom inn.

Tine: Så hva tror dere om Mr. Japan?
Lærer Bai: Jeg tror han liker jenter.
Lærer Liu: Jeg også.
Tine: Seriøst?
Lærer Bai: Ja, hvorfor ikke?
Lærer Liu: Eller begge deler. Uansett så er det for min del helt klart at han liker jenter.
Tine: Har han sagt det?
Lærer Bai: Kanskje.
Tine: Hva da?
Lærer Bai: Det kan være det samme. Han har ihvertfall ikke ikke fortalt meg at han liker jenter.
Tine: Huh? Så han liker jenter?
Lærer Liu: La se på det sånn rent praktisk, for det er jo det japanere er.
Tine: Ja?
Lærer Liu: Kanskje han bare er kjempepraktisk.
Tine: Jeg skjønner ikke hvor dere vil hen?
Lærer Bai: Vi har kommet frem til at om du foretrekker gutter eller jenter, det er det samme. Det hele er faktisk bare en vanesak.
Tine: Jeg skjønner ingenting?
Lærer Liu: Tine, det er sånn som det er med med stekt ris og tofu, du må bare vende deg til det så er det ganske ålreit.
Tine: Men altså... Hæh?

Og før jeg rakk og si noe mer, spankulerte Lærer Bai og Lærer Liu hånd i hånd ut av kontoret. Lærer Qing Hui løftet på skuldrene, vendte seg tilbake til lekserettingen sin, og jeg sendte ut onde eder mot lærerkonspirasjonene jeg blir utsatt for.

[SemiSkyldig,]

2007-12-05T23:30:00.000+08:00

Vi spiste middag sammen på Shanghai-restauranten.

Tine: J.D. spanderer du i dag eller?
J.D.: Bare om du finner tre gode grunner.
Japaner: Vel Mr. America, Hiroshima.
Koreaner: Korea-krigen.

Alle så på meg. Det ble stille en lang stund. Jeg pekte på låret mitt.

Tine: McDonalds.
J.D.: Jeg antar desserten er på min regning, ja.

[SemiKleint.]

2007-12-04T18:22:00.001+08:00

Jeg tror det er noe i det at du ikke skjønner hvor mye du setter pris på en person før han har dratt sin vei, men jeg tror du forstår akkurat hvor mye personen har vært savnet først når han kommer tilbake, og at det veier uendelig mye mer. Jeg satt og gliste da vi spiste lunsj på skolen i dag. Været var bra, de rette menneskene var der, og prøven vi egentlig skulle ha hadde blitt flyttet til i morgen. Fullstendig lykke var det da vi så Lamagutten gi opp å lete etter bordet vårt i kantinen, og gikk tilbake til språksenteret.

Japaner: En gang jeg var i New York, så kom jeg til skade for å løpe på en enorm amerikaner. Han ble kjempesint og sa "Fucking jap" til meg.
Tine: Hvordan visste han at du var japansk?
Japaner: Jeg gikk med en t-skjorte det sto "I enjoyed Pearl Harbor" på.
Tine: Nei? Seriøst?
Japaner: Er du gal? Bare tanken på å ta det noe slikt inn i landet er jo selvmord. Vi japanere er høflige folk. Vi sier bare slikt når amerikanerne ikke kan høre oss.

Og så ble vi oppmerksomme på (amerikanske) J.D. som satt ovenfor oss. Han ville vite hva vi snakket om. Vi hostet masse og prøvde å skifte temaet på diskusjonen. Jeg kom på at det er det asiatiske baseballmesterskapet for tiden.

Tine: Så hvordan går det for lagene egentlig?

Jeg angret i det jeg spurte. På min venstre side satt det to koreanere, på min høyre, to japanere. En av de sistnevnte gliste bredt og kunne fortelle at de hadde vunnet overlegent over Korea på søndag. De koreanske skulle akkurat til å si noe da den siste japaneren påpekte at klokken nok var mange, og at vi kanskje burde gå til timen.

Jeg er ikke helt sikker på om jeg burde dra på skolen i morgen om samtalene våre fortsetter i denne retningen.

[Om hva jeg gjorde på lørdag.]

2007-12-03T20:18:00.000+08:00

Jeg har en noe arrogant fransk kompis, og jeg pleier derfor å oppføre meg ganske likt tilbake. Det er forferdelig anstrengende å snakke med han, for alt jeg forteller om må være så utrolig kult og hipt at det akkurat skal fylle glasset, men ikke la det renne over, og han føler det helt tydelig like så. En vanskelig kunst ingen av oss egentlig mestrer. Når jeg tenker over det så skjønner jeg ikke hvorfor vi er venner i det hele tatt, for ingen av oss trives i den andres selskap, men jeg antar at det er en av de relasjonene som er uunngåelige når man så og si bare har felles venner, ihvertfall i bitte lille Taichung. Som regel pleier vi bare snakke sammen når vi har noe å skryte av, eller om vi lurer på om den andre kan skaffe oss noe å gjøre i helgen, selvfølgelig uten å spørre direkte, det er jo totalt tap av ansikt all the way. Jeg var akkurat kommet hjem da han ringte, sent lørdag kveld.

Franskmann: Hei, hvordan har dagen din vært, jeg hørte du skulle til Taipei?
Tine: Veldig travel. Jeg er sliten. Kom nettopp hjem.
Franskmann: Å ja? Hva gjorde du? Shopping og slikt? Jeg hørte været var bra.
Tine: Ja, dessverre. Det var strålende. Det pleier jo alltid å regne.
Franskmann: Haha, sant nok, bortsett fra den helgen jeg var der selvsagt. Da var det kjempefint og sol hele tiden. Men dessverre sier du?
Tine: Jeg gjorde svært lite egentlig. Jeg dro fra Taichung halv syv, tilbrakte seks timer i et opptaksstudio i Taipei og så dro jeg hjem.
Franskmann: Opptaksstudio? Snakker vi Famous Tine* til nye høyder?
Tine: Særlig. Sant og si var det ikke så kult som det høres ut, jeg satt nemlig og leste inn personsvarmeldinger á typen

"Les inn meldingen etter pipetonen."
"Du har fem nye meldinger."
"Du har fire nye e-post."
"Opptaket var mislykket. For å prøve igjen, trykk stjerne."

Franskmann: Seriøst? Jeg som alltid har trodd det var en maskin som sa slikt.
Tine: Det er det. Det er bare at de meldingene må taes opp først, og det var der jeg kom inn. Om du ringer til Norge om et år så er det en god mulighet for at det er min stemme du hører, uansett hvem du ringer.** Du kan vel kalle det "Famous Tine- et langtids prosjekt."
Franskmann: Hvorfor akkurat deg? Taipei er jo ikke akkurat rett opp i veien.
Tine: Fordi jeg er den eneste jenta jeg vet om i Taiwan for tiden som er norsk. God betaling var det forsåvidt. Jeg fikk dekket reisepenger også. *Host*
Franskmann: Det er det jeg alltid har sagt, Norge er et for lite land til at det burde få lov til å eksistere. Hvordan fant de ut om deg da da?
Tine: Hva kan jeg si, Famous Tine... Men du, jeg tenkte å ta meg en dusj nå jeg. Vi snakkes.

Ærlig talt. Jeg aktet ikke fortelle han at jeg ble funnet på facebook via én av de omtrent tyve andre nordmennene som besøker Taipei på en jevnlig basis, det hadde vært et for stort nederlag i forhold til de bortimot tusen franskmennene jeg mistenker prøver å kolonisere min smukke Ø i disse dager.

Og om du lurer, så ja, stemmen min er fortsatt passe hes.

*Et kallenavn som kommer av en kombinasjon av fjoråret, da jeg var eneste blondinen på campus, at jeg har bodd her såpass lenge at jeg praktisk talt kjenner alle de andre vestlige som har bodd her like lenge, og diverse avisintervjuer grunnet de to tidligere nevnte grunnene. Han flyttet hit for et par måneder siden og går på en annen skole enn meg, og har derfor egentlig ikke helt oppfattet hvor dette kommer fra. Merk derfor at det blir sagt med en meget sarkastisk undertone (ikke greit).
**Lite sannsynlig. Jeg tror jeg bare spilte inn stemmen for en prøveutgave av et nytt software, men det trengte ikke han og få vite.

[Om gjensyn av gamle venner.]

2007-12-02T20:14:00.000+08:00

Han sendte meg en mail på fredag.

"Gjør du noe på søndag?"

Jeg svarte nei, for jeg hadde ingen planer. Jeg skulle hjelpe pappa med pakkingen, men ellers ingenting. Og så lurte jeg på hvorfor han spurte. Tenkte han bodde i Canada nå, så det hadde vel lite å si uansett.

I dag ringte han.

"Hvor er du?"

Jeg var hjemme. Kunne jeg tenke meg en kopp te med han? Jeg sa jeg var forvirret. Han sa han var på nattmarkedet like ved skolen. Jeg kastet meg i dusjen og tyve minutter senere var jeg på vei. Han hadde sagt han kanskje skulle ta seg en tur i juleferien, men sant og si hadde jeg ikke regnet med at jeg noen gang skulle få se den japanske bestevennen min igjen noen gang. Og nå var han her. I Taichung, hundrevis av mil fra der han burde være. Overraskelsen var så stor at jeg faktisk kastet meg rundt halsen på han da jeg så han, og det er jo noe man som kjent ikke gjør med japanere. Til tross for at vi tilbragte store deler av forrige skoleår sammen, han var intet unntak, selv han og jeg gjorde ikke slikt. Da.

Etter at jeg endelig hadde fått roet meg ned, han hadde fått ledd nok av meg, og vi hadde funnet veien inn til nærmeste tesjappe, fikk jeg endelig spurt hvorfor han faktisk var i Taiwan. Faren hans er fra Taiwan, og da han er eldste sønn visste jeg at han hadde en del press på seg hjemme fra når det kom til familiebedriften og slikt. Familien hans har en del penger, for å si det mildt, bestefaren den mest suksessrike businessmann Taiwan har sett, men med penger kommer det ansvar, og familien har allerede pålagt han mye av det. Jeg antok at det var grunnen for dette spontanbesøket, noe jeg også prøvde å spørre det om, men han bare sukket.

Han: Nei, det er bestemoren min denne gangen.
Tine: Å ja?
Han: Hun... Hva heter det... Hun skal flytte? Og dette er noen taiwanske greier jeg ikke helt skjønner, men siden jeg er eldst så...
Tine: Så da måtte du komme helt fra Canada for å hjelpe henne? Og jeg trodde det bare var bestefaren din som bodde i Taiwan nå, jeg?
Han: Det stemmer. Bestemoren min skal bytte sånn... Gravplass? Hun døde for tretti år siden, så dette blir nok første gang jeg møter henne.
Tine: Om det var for tretti år siden så håper jeg virkelig det blir første gang. Men hvorfor skal dere bytte gravsted?
Han: Det har med feng shui og sånn å gjøre.
Tine: Jeg er ikke helt med?
Han: Tine, seriøst, ikke jeg heller.

Og så fortalte han om hvordan moren for tre uker siden hadde drømt om sin avdøde svigermor. Hun hadde vært misfornøyd, og klaget gjentatte ganger over at venstre foten hennes var forferdelig kald. Dagen derpå ringte moren til Taiwan, og fikk graven åpnet. Tidene har forandret seg, i dag kremeres de fleste taiwanesere, men i bestemorens tid var det ikke så vanlig, og det kunne derfor bli konstantert at hele venstre foten hennes var muggen. Alle blomstene rundt graven var også døde. Dette var helt klart et dårlig tegn. Familien snakket sammen, og det ble bestemt at de alle skulle samles tredje desember for å flytte liket.

Han ga meg blikket som sa at det egentlig ikke var rom for ytterligere spørsmål, for han visste ikke mer selv. Jeg smilte skjevt og svelget kommentaren om at det hadde vært mer bekymringsfullt om et tretti år gammelt lik ikke hadde mugnet.

"Du får i det minste møte bestemoren din, da?"
"Ja, Tine. Jeg får i det minste møte henne."

Og så skålte vi med grønn te og snakket sammen til det ble mørkt ute og vi begge måtte hjem.

[SemiTvilsom.]

2007-11-29T20:57:00.001+08:00

Jeg føler liksom at skiltet taler for seg selv.

[SemiSkjev.]

2007-11-27T15:31:00.000+08:00

Det er ville tilstander på språksenteret for tiden. De siste ukene har det florert rykter om en mystisk Mr. Japan, men nyere oppdagelser har bragt dem alle til skamme, og vi fikk bare ikke regnestykket til å gå opp. Vi satt derfor nærmere ti jenter og J.D. nesten oppå hverandre inne på datarommet og diskuterte da Lærer Liu kom inn.

Lærer Liu: Hva gjør dere?
Tine: Ingenting.
Japaner 1: Nemlig. Ingenting.
J.D.: Null og niks.
Japaner 2: Hadde vi gjort noe mindre hadde det vært på minusskalaen og det er ganske lite.
Koreaner 1: Jess.

Lærer Liu lente seg over skulderen min. Jeg lukket fort vinduet, men det var for sent.

Lærer Liu: Var det facebookprofilen til Mr. Japan?
Japaner 2: Mulig.
Japaner 3: Kanskje.
Lærer Liu: Hva er det som er greia?
Tine: Vi tror han er homofil.
Lærer Liu: Hvorfor tror dere det?
Tine: Fordi det står "Interessert i menn" på profilen hans. Det gjorde det ikke i forrige uke. Hva tror du?
Lærer Liu: Kanskje.

Saken var at vi alle hadde stusset litt på Mr. Japan. I starten var det ingen som kjente han, for han tok kveldstimer når alle andre var dratt hjem, og det bare to ganger i uken. Hadde det ikke vært for at en av lærerne hadde oppmuntret han til å komme med henne ut en gang vi skulle spise middag, hadde ingen av oss visst hvem han var enda. Men det som var mer mystisk var at han snakket fire språk mer eller mindre flytende (en prestasjon i forhold til mange av de andre japanerne), hadde en god jobb, var skammelig kjekk, luktet godt, fine klær, og var altfor snill og hyggelig for sitt eget beste, men til tross for at han var i i den alderen hvor de fleste etablerer seg så var han ikke bare ugift, mannen var singel. Slike mennesker møter man jo aldri, og det trengs vel neppe å sies at store deler av språksenteret lå på knærne etter han, men om han i det hele tatt lot merke til det, så hadde han enda ikke gjort noe med det. Etter at det overnevnte ble oppdaget av J.D. søndag kveld, hadde vi alle en etter en innrømmet at vi hadde trodd han hadde lagt an på oss, men sånn det nå lot til å ligge an hadde vi tydeligvis tatt kraftig feil. Timen hadde egentlig begynt for et kvarter siden, men at Lærer Liu setter pris på språksenter gossip er en kjent sak, og gjorde ikke tegn til å sende de som ikke skulle være der ut. Istedet gikk han og hentet en stol og ba meg åpne profilen en gang til.

ABC jente: Jeg tror han har skrevet feil.
J.D.: Jeg tror det er en spøk.
Koreaner 1: Jeg synes i så fall ikke det er noe morsomt.
Lærer Liu: Nei, det er jo en veldig sær spøk i så fall.
...Frank: Jeg tror det er for at dere alle er så opphengt i han. Han trenger nok å puste. Jeg er ledig.
Alle jentene og J.D.: Ti stille ...Frank!
ABC jente: Kanskje han bare mente at han vil ha flere mannlige venner?
Japaner 1: Det gir jo ikke mening i det hele tatt. Hvorfor ringer han alltid Tine når vi skal gjøre noe gøy og ikke J.D.? J.D. gjør jo alt Tine gjør og han er gutt?
Japaner 2: Men alle ringer jo Tine. Det er hun som arrangerer. Å ringe J.D. ville vært høyst upraktisk.
J.D.: Kanskje han synes jeg er for kjekk?
Kjæresten til J.D.: Lite sannsynlig. Du er ikke kjekk. Du er søt.
J.D.: Veldig sant.
Lærer Liu: Men i går så satt han hele timen og fortalte om de tidligere forholdene sine med jenter.
...Frank: Dette støtter opp om min teori. Han har nok fått nok. Smart fyr når man tenker over det.
Jentene: ...Frank!
J.D.: ...Frank, dette er virkelig ikke tidspunktet. Vi må være ydmyke her. Ydmyke som Mr. Japan. Hvis ikke blir vi kastet ut. Dessuten så ser det ut for å virke for fyren. Sjekk dette: 'Mr. Japan i måneskinn!'
Alle jentene: Sukk...

Og sånn holdt vi det gående resten av timen.

[Tine lærer bort kinesiske must-know ord III.]

2007-11-26T19:16:00.000+08:00

I serien "Tine lærer bort kinesiske must-know ord" lærer hun, som tittelen sier, bort ord som enten er kule å kunne, eller veldig hendige for den som skulle kunne tenke seg å dra til et sted hvor de snakker kinesisk, enten på ferie, eller over lengre tid. Dette var jo en serie jeg hadde store forventninger til selv, men så glemte jeg den litt. Vi er endelig sterkere tilbake. Ordene jeg skal ta for meg i dag er ikke nødvendigvis kule når det kommer til bruksområder, men jeg liker måten tegnene er satt sammen.

歪 [wāi] dette er et stillig tegn fordi det egentlig består av to tegn: 不 [bù] og 正[zhèng]. På kinesisk finnes det ikke et faktisk ord for "Ja" og heller ikke et for "Nei." Når det er sagt, dette er faktisk ikke noe stort problem til tross for at jeg er evig fan av ja/nei-spørsmål. For eksempel, om noen spør om du er fra Norge svarer du derfor "Er" eller "Er ikke," alt etter som om du er det eller ikke. 不 betyr "Ikke," og brukes ofte i denne forbindelsen. 正 betyr "Rett," både som i "Ikke galt," og som i "Det er en helt rett pinne." Om du setter disse to tegnene oppå hverandre, så får du det kinesiske tegnet 歪, som nettopp betyr "Ikke rett," eller "Skjev."

木 [mù] betyr tre. Trebord, trevegg, trening (neida, jeg bare tulte litt), du skjønner tegningen. 木 er en radikal, eller en av de "tingene" som de fleste andre tegn er oppbygd av. Om du bruker 木 mange ganger, så får du 森林 [sēn lín] som tilfeldigvis er det kinesiske ordet for skog. Kult, ikke sant?

[Du vet du har bodd for lenge i Taiwan når...]

2007-11-25T13:30:00.000+08:00

...du kjøper pizzarull og croissant på det lokale bakeriet, og ikke blir overrasket over at pizzaen er kjempesøt, og croissanten har hvitløksfyll.

Jeg synes du skal stemme på meg her, da jeg faktisk følte meg truffet på flere av disse enn du kan gjette deg til.

[Om å vite det er for godt til å være sant.]

2007-11-24T09:11:00.000+08:00

Du vet du drømmer når du er på road trip med familien, klarer å hyle ut "shot gun" før noen andre rekker å dytte/slå/eller på annen måte uskadeliggjøre deg, og du, uten noen som helst form for innsigelse fra øvrige familiemedlemmer, faktisk får viljen din.

[Om Alishan II.]

2007-11-23T20:55:00.000+08:00

Som sagt, jeg var på Alishan (阿里山) i helgen. I utgangspunktet var jeg noe skeptisk, å plukke te høres ikke akkurat dødskult ut, men turene arrangert av skolen min pleier som regel å være ganske ålreite, så jeg meldte meg på allikevel. Alishan er et stykke unna Taichung (og alt annet også for den saks skyld) så vi måtte overnatte og det er ofte fêtt i seg selv.

På vei oppover kom vi til skade for å kjøre feil, og sto plutselig i en uttørket savanne påfallende lik den i Løvenes Konge ti år etter at Simba forsvant. J.D. og jeg lot som vi hadde panikk og alle de koreanske jentene ble kjemperedde. Kjempemorsomt.

På den første stoppen skulle vi gå for å blant annet se et vannfall som var veldig kjent. Etter å ha "ubevisst" dyttet bort de utrolig masete Hong Kong-jentene i en halvtime var det endelig min tur å ta turistbilde. Mr. Japan mente det var litt unødvendig for meg, da hele landet mitt ser slikt ut. Pøh.

Etter å ha gått oppover i fjellet kjempelenge kom vi plutselig til en bro og en liten innsjø.

Jeg møtte også på denne familien her, som ville at jeg skulle være med på det jeg antar er kinesisk nyttårsbildene deres. Det håper jeg ihvertfall at det var, for pappaen tok uendelig mange bilder.

Senere på dagen gikk vi på tur i en bambusskog. Det gikk i hovedsak oppover begge veier, og var så slitsomt at jeg var hellig overbevist om at jeg skulle dø store deler av turen. Av den grunn er derfor ikke så altfor mange bilder fra akkurat da. Det bør allikevel nevnes at da vi hadde tatt pause nummer femten innså jeg hvor fantastisk det faktisk var, og om noen skulle tilfeldigvis gi meg en bambusskog i bursdagspresang så hadde det vært helt greit. Helst med pandaer, to hadde vært nok.

I denne delen av skogen, kalt Syvskrittsdalen, fordi du trenger bare gå syv skritt inn for å lage ekko, så jeg en slange, og hylte så høyt at Lærer Xu, som ble igjen i bussen, faktisk hørte det. Veldig barskt.

Den kvelden fikk være med på typiske taiwansk kulturaktiviteter. Vi drakk bøttevis med te og...noe annet.

Vi sang karaoke med lærerne, og jeg fikk atter en gang bekreftet at det å kunne kinesisk endrer din Taiwanopplevelse totalt. "One night stand" eller "One night [must] stand" har en betydelig forskjell ville enkelte hevdet.

Vi lagde sukkertøy på den gamle måten, hvilket smakte helt himmelsk.

Og selvsagt, så jobbet vi litt til med teen. Dette er rundt halv elve om kvelden. Å være tebonde er ingen spøk.

Dagen etter gikk vi tur i frukthagene, hvor det ble dyrket sharon, wasabi, kaffebønner, pasjonsfrukt, ulike typer meloner, bananer for å nevne noe, i tillegg til en hel del annet jeg bare kan si på kinesisk. Her er er sukkerrørplantasjen Mr. Japan, JD, og jeg lekte Platoon i.

JD og jeg fant modne guavaer, og det var jackpot for de var kjempegode.

Det beste var allikevel selve teplantasjen med teplukkerne, for det så ut akkurat sånn som det gjør på reklamene til Lipton.

Til sist dro vi for å se på det Alishan er mest kjent for, den gamle jernbanelinjen som går over fjellkjeden. Togstasjonen er så høyt oppe at tåken ligger der konstant, og alt blir litt magisk liksom. Rundt stasjonen er det masse restauranter og boder hvor det selges mat, akkurat slik det var da japanerne bygde linjen i 1912.

[Om Alishan.]

2007-11-21T19:43:00.000+08:00

Å lage kinesisk te fra grunnen av er piece of cake om du er like profesjonell som meg. Det er det selvfølgelig ikke så mange som er, men om du sitter med en liten tedyrker i deg som vurderer å komme ut, så kan jeg gi deg noen enkle grunntrinn.

1. Finn et passende sted. Først av alt så trenger du et fjell. Det bør se omtrent slik ut. Det kan gjerne hete Alishan (阿里山), men dette er selvsagt ingen nødvendighet.

2. Å plukke teblader. Her later jeg som jeg plukker te. Egentlig skulle vi ikke gjøre det før dagen etter, men batteriene mine var i ferd med å gå ut så jeg løp ut av bambusskogen vi var i, og fikk J.D. til å ta bilde av meg mens jeg enda kunne.

3. Det å plukke tebladene er litt tricky. Lærer Bai forklarte at vi skulle bare plukke de mellomstore skuddene, "et hjerte, og to blader." Å lete etter slike ble jeg ganske fort lei av, og tebladene er i seg selv i akkurat noen kulinarisk opplevelse, så det ble ikke til at jeg gumlet i meg tilsvarende store mengder som jeg nok hadde gjort hadde det vært jordbær. Sant og si innså jeg ganske tidlig at dette nok ikke var fremtidsjobben for meg.

4. Ikke er utstyret så veldig flatterende heller.

Selvsagt finnes det unntak til regelen. Denne damens leggvarmere for eksempel, laget av et gammelt banner fra en kjent politiker. Mulig det bare meg, men jeg er ganske sikker på at Carl I. Hagen hadde gjort seg på mine legger.

5. Etter å ha plukket bladene og tatt dem med ned til landsbyen din, legger du tebladene utover store preseninger så de kan tørke.

6. Når tebladene har ligget ute en stund legger du de i slike kurver og lar dem tørke ytterligere. Hver tredje time eller der omkring rister du kurvene, så alle bladene kan tørke like mye. Dette er ganske vanskelig, bare så det er sagt. Jeg var den eneste som ikke mistet blader utover hele meg. Jeg er hellig overbevist at dette skyldtes hundrevis av timer med macarena i femte klasse, trikset var nemlig i vrikke på hoftene.

7. Dagen etter skal teen presses sammen, tørkes i store turbiner, og så tørkes ytterligere. Dette er en ganske kjip og møysommelig prosess for en person å gjøre alene, så jeg anbefaler at du skaffer deg noen arbeidere, eventuelt får mange barn.

8. Etter å ha presset tebladene til det ugjennkjennelige vakuumpakker du teen. Her er det forøvrig lurt å ha en maskin til å gjøre jobben. Klar til bruk!

[SemiPreview.]

2007-11-20T16:56:00.000+08:00

Jeg har hatt den beste helgen på lenge. Oppdatering kommer i morgen, for det kommer til å ta lang tid å laste opp bilder, og den tiden har jeg ikke i dag. Vi var på teplukketur opp i fjellene, og jeg har så mye å fortelle! I mellomtiden kan du kose deg med denne. Vi sang nemlig karaoke til langt på natt. Dette er glansnummeret til Lærer Bai, og jeg blir fortsatt blank i øynene bare av å høre melodien. Hans versjon på lørdag er sannsynligvis det beste jeg har hørt noen gang (ingen sarkastisk undertone).

[SemiCasanova.]

2007-11-15T08:03:00.000+08:00

...Frank lurte på om jeg hadde noen single jentevenner. Jeg sa nei. Han sa jo.

Jeg sa jeg ikke ville han skulle møte jentene mine fordi han hadde så mange fra før, og at jeg visste dette fordi han pleide å fortelle meg om det på mandager. Han sa det ikke var sant. Jeg sa jo.
...Frank sa at det ikke hadde funket for han til nå, så de teltes ikke. Jeg sa at det gjorde de vel. Han sa nei.
...Frank tilbød seg å skrive en kontrakt for å bevise at han var seriøs. Jeg sa det var tull. Han sa nei.

Og minutter senere lå dette på pulten min.

Jeg var sjokkert, for jeg og ...Frank er faktisk veldig gode venner, og man kan jo ikke droppe gode venner for kjærester (med mindre det er min kjæreste). Jeg fikk han til å skrive at jeg var ok.

[SemiFare.]

2007-11-14T14:30:00.000+08:00

Jeg blir stalket av den koreanske mafiaen. I dag var de uforsiktige, og plutselig falt alle bitene på plass. Hva skal jeg gjøre?

Det var et forferdelig leven på språksenteret og denne gangen skyldtes det meg. ...Frank og jeg raste rundt som to uvær mens resten av klassekameratene mine bare sto og så på oss. Jeg raste fordi saken angikk meg, Frank raste fordi jeg er for lav til å kunne nå opp til dørvinduene jeg prøvde å se gjennom og trengte hjelp. Av og til er det greit å ha en venn som ...Frank.

På språksenteret har vi et eget kjøkken, med x-antall kopper tilgjengelige for alle. I tillegg har jeg min egen der, som det står "Tin" på den ene siden (jepp, aj kidd ju nått, jeg lyder verdens mest kreative kallenavn), med masse pålimte perler og en påmalt tepose på den andre, og J.D. har også sin egen kopp, som er knall grønn. Unntatt de to er det tusen kopper som er helt like. Minst. Ok, ihvertfall tyve, men det er alltid mange som ikke er i bruk. Problemet er med andre ord ikke det at det er for få kopper. Heller motsatt. Greia er at som de fleste andre kjøkken i Taiwan, mangler også dette ganske essensielle ting, som plass og varmtvann. Dette gjør at det ikke er noen vaskemaskin der, og at selv om koppene blir vasket, så er det bare så godt gjort som det kan bli med såpe og kaldt vann.

Nemlig. Jeg tror derfor du og jeg er ganske enige her, det er lurt å ta med sin egen navnede kopp.

Så jeg kom tilbake etter lunsj og så frem til min timetlige (hvorfor er ikke det et ord egentlig?) tekopp da jeg med halve overkroppen inn i koppeskapet måtte innse at koppen min var borte. Borte. Jeg var, som tidligere nevnt, i harnisk. Ikke nok med at den koppen var laget spesielt for meg, men det er toppen av frekkhet å stjele noe som er kult bare fordi det er navnet noens på når det ikke er ditt navn. Jeg ville for eksempel aldri ha stjålet noens genser om det sto "Geir" på den, da den genseren var ment for han og bare han.

Tine: Jeg fatter det ikke. Det står jo navnet mitt på!
Amerikaner: Det står strengt tatt ikke navnet ditt. Det står "Tin."
Tine: "Tin" er navnet mitt. Den siste "Aen" dere pleier å bruke er jo ikke navnet mitt.
Amerikaner: Ikke?
Tine: Nei. Jeg heter Tine, ikke Tina. Engelsk har ingen e-lyd i språket sitt.
Amerikaner: Vel, det gjør jo hele forskjellen. Når du sier det sånn så kan jeg fortelle deg at jeg så noen bruke koppen din.
Tine: Seriøst?
Amerikaner: Eller, jeg tror jeg så noen bruke koppen din.
Tine: Jeg skal banke dem.
Amerikaner: Jeg kan ha tatt feil.
Tine: Nei, du kan ikke det.
Amerikaner: Nei, jeg gjorde nok ikke det, men du virker litt amper.
Tine: Jeg er ikke amper.

Og så dro jeg med meg Frank for å titte inn i klasseromvinduene. Etter å ha sittet på ryggen hans forbi fire vinduer (uten at så altfor mange hadde lagt merke til han) spottet jeg tyven. Ikke nok med at hun hadde tatt min, hun hadde en egen i tillegg. Å min Gud. Jeg ble så forbannet at Frank også ble det, og så mistet han meg og det var særs lite festlig. Det var en av de koreanske jentene. Jeg kjenner ikke de koreanske jentene, for de snakker bare koreansk. Til tross for at læreren deres forguder meg (jeg pleier oppdatere henne på skolesladder), jeg kunne ikke bare gå inn å forlange koppen min tilbake heller.

Og før jeg rakk å gjøre noe mer ringte det inn til timen vår, og vi måtte gå fordi vi hadde prøve.

Da vi kom ut hadde hun riktignok "vasket" koppen min, men den var satt på kanten som om hun ville at den skulle knuse, bare at det ville vært for opplagt om hun gjorde det selv. I senere tid har jeg skjønt at dette nok var for å kunne skjule bevis. Meget listig.

Jeg vasket koppen min grundig med varmt tevann (man tager det man haver), og mens jeg sto og lagde meg en ny kopp te, slo det meg at jeg skal dele rom med de koreanske jentene i helgen, når vi skal på skoletur. Jeg satte navnet mitt opp på romfordelingslisten for mange uker siden, med et håp om at noen jeg kjente ville sette seg opp siden, og før jeg visste ordet var hele det rommet fullt av koreanere. Jeg løp bort til oppslagstavlen for å dobbeltsjekke, og ganske riktig. Jeg er den eneste jeg kjenner i hele det rommet. Selvsagt foruten tidligere nevnte koppetyv som jeg nå vet akkurat hvor jeg har hen.

Om dere ikke hører noe fra meg etter helgen er sjangsene store for at jeg har blitt shanghaiet.

[SemiNordmann.]

2007-11-13T23:42:00.001+08:00

En morsom ting med Lille Spire er at hun er like fanatisk om alt norskt som jeg er om alt japansk. Vi har allerede avtalt at hun skal gifte seg med brodern så hun kan få norskt pass, for alle med norskt pass kan jo norsk flytende. At hun skulle møte på meg av alle personer er jo derfor helt fantastisk, for jeg er ganske glad i å snakke om landet mitt. Grunnen til denne mildt sagt ganske sære fetisjen er at hun bodde i Stavanger de første tre årene av livet sitt, og av den grunn har vokst opp med masse barnebøker og slikt derifra. Da hun var liten kunne hun faktisk snakke norsk til og med, og selv om det meste er for lengst glemt kommer hun på de merkeligste ting frem sånn plutselig.

For eksempel i dag, da Lille Spire satt på min pcen, og kom over bloggen min. Det stemmer, den jeg ikke hadde snakket om.

Lille Spire: Å.. Hva er dette?
Tine: Det er en blogg.
Lille Spire: Skjønte det da. Men atte... hva skriver du om?
Tine: Om Taiwan og sånn.
Lille Spire: Er jeg der?
Tine: Selvfølgelig.
Lille Spire: Hva heter jeg?
Tine: Lille Spire, bare på norsk.
Lille Spire: Ååå! Som i ”Bæ bæ lille lam?”
Tine: Akkurat sånn ja.

------------------------------------

Jeg er dessuten med i The Pulje of Death, og for å være helt ærlig, så er det ikke spesielt morsomt. Om du vil kan du stikke innom å se hvordan det går.

[SemiLivstegn.]

2007-11-12T08:18:00.000+08:00

Beklager! De siste dagene har det vært innmari travelt. Jeg har vært på fem tv-kanaler og i samtlige aviser avbildet i en rosa kinesisk silkeskjorte, rishatt, og armbeskyttelse mot solen. Jess. Men det er ikke det som har vært travelt, heller det at jeg har flyttet inn til Lille Spire, for pappa er i Norge noen uker, før han kommer ned igjen og pakker tingene sine, og så drar hjem for godt. Needless to say, flytting tar tid. I tillegg til ganske mange ting, har ikke Lille Spires leilighet internett, så vi prøver så godt vi kan å logge oss på 7/11s nettverk, som holder til rett over gaten. Sant og si er dette nok det mest spartansk møblerte stedet jeg noen sinne har bodd i, men vi er veldig lykkelige allikevel. Det jeg prøver å si er at jeg er i live, ingen trenger å bekymre seg for det. Patience is a virtue.

Fred ut.

[SemiKjendis II.]

2007-11-07T17:57:00.000+08:00

Det var ikke tull denne gangen, jeg hadde helt på ordentlig ikke fått med meg at vi hadde muntlig prøve. Og det hadde faktisk regnet såpass mye at arket mitt var blitt vått. Og Lamagutten hadde skremt meg så jeg hadde sølt te på det etter at det var tørket igjen. Unnskyldningene var mange, det var jeg klar over, men de var da virkelig ikke helt usannsynlige heller. Dessuten er det helt vanlig å ikke ha prøve når man får en ny elev i klassen. Det er en av fordelene.

Jeg prøvde allikevel å late som ingenting i begynnelsen. Kontordamen hadde speedoversatt hele teksten for meg under en kjapp toalettpause i timen før, og jeg antok at det på sett og vis skulle gå. Lamagutten hadde sine tvil, og mente derfor at jeg burde bli spurt først. Jeg kløp han hardt i armen og hostet uvanlig høyt mens jeg ba en kjapp bønn til oven om at noen skulle komme og redde meg.

Ikke det at jeg egentlig er noe videre religiøs, men akkurat da vurderte jeg å bli det. Ut av intet stakk nemlig sekretæren hodet inn i klasserommet og lurte på om hun kunne få låne meg to sekunder. Slikt skjer aldri meg. Aldri. Jeg henger dessuten på språksenteret såpass mye uansett at det å ta meg ut av timen hadde i utgangspunktet vært ganske meningsløst.

Ute i resepsjonen satt det en mann i dress og en dame stivt sminket. Jeg tenkte det var jammen bra jeg hadde på meg høyhælte Barbie-skoene mine. De er av plast, og så knall rosa at disse menneskene ville garantert huske meg for dem og ikke de hullete buksene jeg hadde på meg.

Han reiste seg og presenterte seg på en svært ustødig engelsk, og fortalte han var leid inn for en kampanje for den taiwanske stat. Hun var en modellagent. De trengte noen vestlige til en reportasje i morgen som ville bli vist på samtlige av taiwans nyhetskanaler. Om jeg var interessert? Jeg ville selvsagt få penger for det, og det ville vare i toppen tre timer.

Sweet, tenkte jeg, men ga dem et meget tvilsomt blikk. Han fortsatte, men til stadighet kom det japanske ord inn i engelsken hans. Det var helt tydelig at modellagenten heller ikke skjønte noen ting. Jeg kremtet og spurte på kinesisken om han snakket japansk. Akkurat da kom læreren min ut på gangen for å høre om jeg ikke skulle komme tilbake til timen. Jeg ga henne et skjevt smil, og mannen i dress tørket svette av pannen. Lærer Su nikket liksom bekreftende på noe, og gikk tilbake til klasserommet.

Resten av timen brukte jeg ved at de tok bilder av meg så de kunne finne ut hva slags klær jeg skal ha meg i morgen.

Tilstandene i Taiwan i disse dager er seriøst ikke bra for egoet mitt.

[Du vet du har bodd for lenge i Taiwan når...]

2007-11-06T23:14:00.000+08:00

...taxisjåføren gir deg avslag fordi han kjenner brødrene dine.

[SemiOppdagelse.]

2007-11-05T21:08:00.000+08:00

Hun snakket hverken engelsk eller kinesisk da hun kom i februar, men av de ikke-japanske vennene hennes i Taiwan var jeg allikevel hennes første, og vi har kjent hverandre siden dag en. Jeg har snakket om de de gode tingene i vestlig kultur, men også om ulempene en japaner ikke ville tenkt over ved det åpne samfunnet vi lever i, og hun har vært en meget informativ japansk sensei på flere måter enn jeg trodde var mulig. Til tross for at hun er nesten like åpen som meg når det gjelder nye ting, var det vanskelig i starten, for japanere liker en viss avstand, i motsetning til nordmenn på tur til det store utland. Jeg hadde med meg norsk melkesjokolade fra forrige gang jeg var hjemme, og hun lagde misosuppe til meg da jeg var syk. På sett og vis har vi slått oss til ro med det beste fra begge kulturer. Drikkes det Asahi øl sier vi "SKÅL!" og spiser tørket akkar ved siden (utrolig hva man venner seg til).

Vi hadde lest engelske Dr. Seuss i en halvtime og så jobbet en halvtime med en japansk barnebok, da det ble for mørkt ute til at vi kunne fortsette. Det blåste litt, men vi satt i ly og det var ikke kaldt. Vi ble sittende og snakke om hvor kjipt det var at det bare var noen få måneder igjen.

Tine: Jeg er redd denne japansken min i grunn bare er bare å gi opp. Jeg har ingen japanske venner i Norge jeg kan teste den ut på.
Tomoe: Mhm. Det blir rart å dra tilbake for meg også. Selv om Okinawa er så nærme Taiwan som det kan få bli så er det jo en helt annen kultur.
Tine: Ikke sant. Det jeg kommer til å savne mest er kanskje det at det er så praktisk her. 7/11 i Taiwan er liksom ikke som noen andre steder i verden.
Tomoe: Ja, og maten.
Tine: Og det å være så innmari anderledes. Taiwanesere er noe for seg selv.

Hun nikket bekreftende. Det ble litt stille mellom oss.

Tomoe: Vet du hva jeg kommer til å savne mest?
Tine: Nei, hva da?
Tomoe: Klemmene dine hver morgen. Vi gjør ikke det i Japan vettu.

Og det var da det slo meg at selv om vi mest av alt snakket om kulturforskjellene våre og om hvordan vi pleide å gjøre ting anderledes her enn hjemme, så var vi faktisk ikke så ulike allikevel, når alt kom til alt.

[SemiAmerikansk.]

2007-11-04T14:51:00.000+08:00

En av tingene jeg virkelig elsker ved Lille Spire er at hun er amerikaner. Dette har gjort at vi har måttet ty til mer alternative målenheter for å kunne forstå hverandre, som "hun er omtrent fire guttetennissokker høy" og slikt. I det siste har vi dratt det hele til nye høyder, hvor verdiskalaen egg til lastebil har vært favoritten. Jeg vet den kan være vanskelig for oss europeere å forstå med en gang, men la oss si det sånn at egg er lik null og lastebil er lik ti. Dette og andre skalaer ble diskutert da Super Mario kom inn.

Lille Spire: On a clothing scale, where socks being a maybe, depending on the weather, but underwear being a definite, how much would you like to have a baby with me?

[Om kommunisme.]

2007-10-31T16:07:00.000+08:00

Temaet kommunisme ble bragt på bane i timen, og Han Franske begynte å le ganske høyt. Avistimen (ja det er sant, jeg har en time hver dag hvor vi bare leser aviser) er en relativt seriøs time, og alle ble ganske overrasket over reaksjonen. Vi stirret derfor totalt uforstående på han.

Han Franske: Kommunisme får meg alltid til å le. Min bestemor lærte nemlig meg at forskjellen på Kristendom og kommunisme er at i Kristendommen så sier Jesus at "alt mitt er ditt," hvor av i kommunismen sies det at "alt ditt er mitt."

[SemiOverraskelse.]

2007-10-29T22:26:00.000+08:00

Mamma, jeg er med barn!

Eller, ok, vi er allerede litt forbi det stadiet. Sant og si er han allerede født, men familielikheten er slående. Enkelte hevded at det var noe med ørene, men jeg mener bestemt at han har akkurat min nese. Tatovert "Made in Taiwan" under venstre fot har han også fått.

Kan vi beholde han?

[SemiTine II.]

2007-10-28T18:05:00.001+08:00

Kom over denne reklamebilen her om dagen. Pappa sier at jeg forløpig har vært en ganske så dårlig investering.

[Om å tråkke i salaten.]

2007-10-26T15:59:00.000+08:00

Jeg kom på skolen, og det var mistenkelig stille. I sofaen satt Lamagutten og ...Frank. Jeg hilste, som jeg pleide, men fikk bare et høylytt sukk tilbake. Det er ingen hemmelighet at disse guttene kjemper om øverste plass på listen over språksenterets korteste sosiale antenner, men dette var jo unødvendig drøyt.

Tine: Hva er galt?
Lamagutten: Vi er deprimerte. Vi har egentlig ikke lov til å snakke med deg mer.
...Frank: Det er ikke helt sant. Vi har lov, men tør ikke. Du har lov, men vil ikke.
Tine: Sant nok, men det er jo ikke noe nytt. Hva har skjedd?
...Frank: Ok, du har tydeligvis ikke snakket med Lille Spire?
Tine: Ikke siden før lunsj, nei.
Lamagutten: La meg begynne med å si at jeg egentlig ikke var med på det, jeg bare støttet.
...Frank: Ti stille, du ødelegger bare mer for meg. Altså, Tine, det som skjedde var at vi snakket om at han som spiller Humslesnurr er kommet ut av skapet.
Tine: NEI?
...Frank og Lamagutten: JO.
...Frank: Og så sa jeg at jeg syntes det var litt synd, for jeg kunne ikke se opp til han på samme måte som jeg gjorde før.
Tine: Jaha?
...Frank: Å nei, nå får du det uttrykket du også. Vel, Lille Spire ble ganske sur mildt sagt. Og så sa hun at jeg ikke kunne si sånn om noen, fordi man kan ikke like eller mislike en person ettersom hvordan de er født.
Tine: Veldig sant. Det er det samme som at du ikke kan se opp til en person fordi hun er jente.
...Frank: Akkurat det var det Lille Spire sa også. Men så sa jeg at jeg ikke ville ha jentehelter uansett, og det var da det gikk virkelig ille.
Tine: Du må da skjønne at du har bare vært heldig tidligere når du har sagt slike ting til meg. Jeg er faktisk vant til å bli fortalt jeg er verdiløs, to brødre gjør det med deg. Du må nesten kjenne folk før du kan ytre dine uhyre politisk ukorrekte meninger. Tenke når du møter nye mennesker og sånn.
...Frank: Du vet jeg mangler anlegg for akkurat det.
Tine: Mhm. Men vet du hvorfor du må være spesielt forsiktig med Lille Spire og tidligere nevnte samtaleemne?
...Frank: Nei?
Tine: Hun har en bachelor i Kvinnestudier (Women studies).
...Frank: Å nei!?
Tine: Og gjett hva bestevennen hennes er.
...Frank: Nei, nei, nei...
Tine: Å jo.
...Frank: Faen.
Lamagutten: Faen.
Tine: Det kan dere si, men dere har rett. Vi snakker ikke sammen. Ha det!

[SemiRasisme.]

2007-10-25T15:56:00.000+08:00

Maple cracker er kanskje en av de beste betegnelsene jeg noen gang har hørt for en hvit canader.

[SemiSumo.]

2007-10-24T18:03:00.000+08:00

Vi snakket om idrett. Det hele hadde begynt med at læreren hadde forklart oss at amerikansk fotball på kinesisk blir direkte oversatt "oliven ball." Temaet hadde siden flyttet seg og vi hadde nå vært gjennom drunken kung fu, taekwando, judo, karate, og var kommet til sumobryting.

Hun: Du vet sånn hvordan det er spesielle krav til hvordan sumobrytere skal være når det kommer til høyde og vekt og sånn?
Tine: Ja?
Hun: Vel, altså, det var en fyr som hadde så sinnsykt lyst til å bli sumobryter, men så var han for lav. Så han satte en ting på hodet sitt så han ble høyere og da var det greit.
Læreren: Som en hatt?
Hun: Nei... Det er sånn.. Jeg vet ikke hva det heter.
Sveits: Hår?
Hun: Nei, ikke det heller. Det er sånn som jenter operer inn vettu.
Læreren: Silikon?
Hun: Jajaja! Det var en som opererte inn silikon på toppen av hodet så han ble høy nok, og han driver faktisk på enda.

Det beste med japanere er at de er så pokkers kreative.

[Frank.]

2007-10-22T22:58:00.000+08:00

Frank var i et dårlig humør.

...Frank: Det var en ganske kjip helg.
Lille Spire: Det var det vi sa, du skulle hengt med oss!
Tine: Vi hadde det kjempegøy. Vi har det alltid gøy.
...Frank: Nei, nei. Altså, ikke misforstå. Jeg dro ut, men jeg fikk ikke holde en eneste jente i hånden.
Lille Spire: Å nei? Vel, i så fall kan du få holde meg i hånden.
...Frank: Dere misforstår. Jeg er ikke så flink når det kommer til snakkingen. Det er mulig dere ikke har lagt merke til det, men enten så er jeg frekk, eller så er jeg pervers.
Tine: Tro meg, vi har latt merke til det.
...Frank: Vel, uansett. Så for meg, som med alle gutter, så betyr det å holde hender at vi skal kline. Jeg pleier av opplagte grunner å droppe snakkingen, for så å gå rett til å holde hender. Noen ganger funker det, andre ganger ikke.
Tine: Og det gjorde det altså ikke denne helgen?
...Frank: Nettopp. Og derfor er jeg sur.

[Om hva man skal være på Halloween.]

2007-10-21T17:11:00.000+08:00

...Frank er noe helt for seg selv. Faktisk så er han så spesiell at vi ikke har funnet noe annet kallenavn på han enn ...Frank. Han er en av dem som du skjønner at har flyttet til Asia fordi de ikke fant noe passende liv i hjemlandet sitt, men som til tross for mye større mangfold, selv her skiller de seg kraftig ut.

...Frank: Hva skal du være på Halloween?
Tine: Jeg vet ikke. Jeg tenkte å være Stich eller prinsesse. Jeg har jo Power Ranchers-kostymet mitt, men det er så forbannet trangt at jeg egentlig ikke kan stå oppreist med det på.
...Frank: Hvorfor går du ikke for noe litt mer ekstremt?
Tine: Ekstremt?
...Frank: Ja, jeg tenkte først å være Hulken, men så hadde jeg ikke noe badekar.
Tine: Badekar?
...Frank: Ja, Hulken er jo grønn, sant? Så jeg tenkte bare fylle badekaret med grønn gelé. Da får jeg jo en ganske overbevisende grønnfarge. Jeg er personlig ikke så glad i grønt, men etter et par øl så burde det gå greit.
Tine: Ja, det er jo klart.

[SemiBekjente.]

2007-10-20T00:10:00.000+08:00

Vi satt og snakket om de viktige tingene i livet.

Modellen: Jeg tror jeg drar for mye på byen. Eller, jeg er for mye ute generelt sett. Bare det å gå i butikken er et mas for tiden.
Hun franske: Å ja?
Modellen: Alle skal liksom ha en bit av meg. Dere kjenner greia. Blond og temmelig høy i Taiwan er lik femti lokale som løper etter deg for å øve engelsk gloser eller få MSN-adressen din eller noe i den duren.
Tine: Hmm... Ja, jo, egentlig.
Modellen: Vel, altså, i det siste så har jeg virkelig blitt stalket av spesielt en dame. Hun ringer konstant, og jeg aner virkelig ikke hvem det er. Forrige gang jeg var i Taipei ringte hun og sa hun var på jobb, og om jeg ville komme bort da, så måtte jeg nesten betale for henne, men om jeg ventet et par timer hadde hun fri. Jeg husker virkelig ikke hvor vi møttes. Det er lenge siden også. Snart et år.
Tine: Jeg vet dette kan høres litt rart ut, men det problemet har jeg faktisk ikke hatt enda. Det hender ganske ofte jeg møter folk som kjenner meg, men som jeg ikke kan plassere, det er ikke det...
Hun franske: ...heller det at det er ikke vanlig at jeg må betale for å finne ut hvem de er. Pussig nok ikke jeg heller. Jeg lurer på hva det kommer av.

Han smilte og lot som om han var noe fornærmet. Jeg hostet, og det hadde vært for stille i omtrent et minutt for lenge da mobilen hans plutselig ringte.

-Ja hallo?
-Å, er det deg igjen?

Han ga oss et "Hva var det jeg sa"-uttrykk, og ga oss tegn om å være stille. Jeg kvalte et knis og hun franske kløp meg hardt i armen for å ikke le selv.

-Jammen seriøst, det er dette jeg har prøvd å fortelle deg. Jeg aner faktisk ikke hvem du er.
-Ja, jeg vet du er taiwaneser. Vi snakker kinesisk nå. Jeg snakker bare kinesisk med kinesere.
-Du har langt mørkt hår og brune øyne? Det gjør jo ting mye lettere.
-Og du sa det var januar vi møttes, men du har ikke turt å ringe meg før nå de siste ukene?
-Hva om jeg bare gir deg e-post adressen min, og så kan du sende meg et bilde av deg selv da? Helst iført det du hadde på deg da.

Vi ga ham våre beste jenteblikk. Han rødmet.

-Hadde du på deg noe forresten?

Og jaggu tror du ikke dama la på.

[Om nye venner.]

2007-10-17T21:35:00.000+08:00

Den gamle bestevennen min i Taiwan er flyttet til Canada for å lære noe mer enn engelsken jeg lærte han (den var tidvis noe ufin). Det er kjipt, for jeg tilbragte hvert bidige sekund av min tid med han. Nå må jeg selv bestille maten min selv (før ville jeg bare si "jeg vil ha noe fra en del av dyret som mennesker ville spist i Norge," og fem minutter senere ville det stått på bordet), jeg lærer ikke morsomme, totalt unyttige japanske gloser lenger, det ikke er heller ingen øyeblikk som dette lenger:

Ok da, så er det det. Men ikke på den samme måten. For det var liksom meg og han mot resten av verden, og det var best. Da.

Men som sagt, han har flyttet. Alle jeg møter flytter fra Taiwan. Snart tre år her nede, hvert halvår flytter vennene mine, og jeg er nødt til å ordne meg nye. Øvelse gjør som kjent mester, og mitt nyeste funn er et prakteksemplar om jeg skal si det selv.

Vi var bestevenner etter fem minutter. Hun har til og med et norskt navn, men jeg vil i første omgang velge å kalle henne Lille Spire, fordi det er det det kinesiske navnet hennes betyr. Selv om hun er amerikansk er vi faktisk født på samme sykehus, i Stavanger, med kun noen måneders forskjell, og som vi begge er enige om, det er et bånd som binder oss som sammen for bestandig. Det er ikke så mange mennesker som kommer første dagen og spør om når vi skal gå å ta pedikyr. Det var da jeg innså at dette var ekte kjærlighet. Det, og at hun også er mektig lei av Lamagutten.

Ellers av nye mennesker kan jeg nevne Sveits. Han går i klassen min, og store deler av dagen min blir tilbragt med han. Da han er både høy og ganske kjekk er det faktisk helt ok for mitt vedkommende. Han skal også ha creds fordi han hater katter like mye som meg. Noe som ikke er helt greit er at han ikke vet hva hverken MSN, Skype, eller Facebook er. Ved bruk av omvendt psykologi på pro-nivå klarte jeg å overtale han til å begynne med sistnevnte. Veldig stolt. Det bør sies at han ikke er kommet helt inn i sakene enda, han nekter for eksempel å svare når vi skriver på veggen hans og sånn. Like kult.

Lille Spire: Men kom igjen! Du må svare! Nå har jeg sendt deg fire spørsmål det siste kvarteret! Jeg ser du er pålogget, da er du ganske dust som ikke svarer.
Sveits: Nei. Du og Tine er så innmari fjortis. Det er jo nesten flaut.
Lille Spire: Men altså... Det er dårlig gjort. Dessuten så elsker du oss jo!
Sveits: Det er veldig sant. Det siste altså.
Tine: Ja. Og siden vi alle tre er enige om akkurat det, føler vi det er på tide at du viser din kjærlighet til oss.
Sveits: Å ja? Det holder ikke at jeg kjøper te til dere?
Tine: Ærlig talt, du vet da at kjærlighet ikke kan måles i penger.
Lille Spire: Men karat derimot...
Tine: Godt poeng.
Lille Spire: Uansett, det vi prøver å si er at du må skrive på veggene våre også, så vi kan se ut som vi er populære. For du ser så fordømt bra ut på bildet ditt.
Sveits: Også veldig sant. Men mine damer, dette må jeg nok tenke litt på.
Tine og Lille Spire: STØNN.

Her er Lille Spire med Sveits.

Og der har vi saken slik det er nå. Skoleåret virker lovende, men virkelig åpen for alle forslag.

-----------------------

Å ja, og P.S. om du er interessert i å vite mer om livet mitt, så kan du lese om meg hos Esquil i dag.

[SemiFerie II.]

2007-10-16T20:06:00.000+08:00

Ja, jeg har vært slapp den siste uken, men tro meg, jeg har hatt mine grunner. Jeg har for eksempel blitt intervjuet av China Post, noe som var hysterisk festlig, men absolutt noe jeg kunne bli vant til. Jeg mener, to timer ren prat om livet mitt med fire journalister, for så en påfølgende like lang fotosession med tre fotografer? Pretty sweet. Jeg sverger, man kunne høre knipselydene fra bakenivå, og vi var i tredje etasje!

Etter det dro jeg til Kenting, helt i sør av Taiwan. Kenting er forøvrig også pretty sweet. La meg gi en kort presentasjon.

Det er strender som dette.

Hvor du kan velge å gjøre absolutt ingenting....

...eller leie scootere og cruise litt rundt (nei, mamma, er du gæren, med min kjørekompetanse? Slæpp åff. Jeg satt trygt plassert bakpå, men bildet er jo ganske tøft da).

Man kan bli kjent med nye mennesker, slik som han her (det er sant! Jeg har fått en ny kjendisvenn! Han spiller på det taiwanske landslaget nå det, dette er fra for ganske mange år siden, men Gud bedre, hvor morsomt er det ikke å ha en venn på et baseballkort? Og ja, jeg kan innrømme det, vi googlet han da vi kom hjem, bare for å sjekke inntekten hans. Da jeg snakket om det i timen i dag rakte Sveits opp hånden og lurte på hvordan man sa "Stalker" på kinesisk. Jeg sa at hvem som helst ville gjort det samme, han snakket tross alt om å kjøpe opp hele stranden).

Kenting kan også tilby kulinariske opplevelser som dette her, Spurv på Pinne. Vi (ok, guttene, da venninnen min og jeg fikk et akutt angrep av en veldig midlertidig slankekur) konkluderte med at det egentlig bare var rart at de solgte det, for det var ikke akkurat så veldig mettende. Da vi sa det til damene som solgte, lo de og sa at det ikke var så rart, man skulle nemlig spise hodet og beina også. Udigg.

Etter et bedre herremåltid og en shoppingrunde som innebar et møte med de heiteste solbrillene i manns minne (her presentert av The International Model, Odin, fra nå av bare referert til som "Modellen"). Da de ble innkjøpt ble det av den nye eieren lovet at de ville sikre oss alle gratis drinker resten av kvelden, og tro det eller ei, de gjorde faktisk nettopp det det. Det har ingenting å gjøre med tidligere nevnte baseballspiller, neida.

Fire franskmenn, en canader, og meg. Jeg var veldig takknemlig for at det ikke bare var sistnevnte som hadde gjort det ekstremt dårlig i fransktimene, hvis ikke tror jeg at mange av samtalene ville vært ekstremt lite givende for min del. Franskmenn flest er ikke akkurat dritflinke i engelsk.

[SemiKjærlighet.]

2007-10-10T19:34:00.000+08:00

"Tine, jeg elsker deg så mye at jeg skal være deg på halloween!"

Jepp, det er kjærlighet, akkurat det er det det er.

[SemiSpråkkyndig.]

2007-10-08T20:42:00.000+08:00

Jeg satt på datarommet:
Amerikaner: Tine, hva betyr fuentes?
Tine: Vet ikke. Hvilket språk er det?
Amerikaner: Spansk... tror jeg. Det er nok spansk. Vet du ikke hva det betyr?
Tine: Nei? Burde jeg?
Amerikaner: Jammen, er ikke du europeer?
Tine: Eh.. ja?
Amerikaner: Snakker de ikke spansk i Europa?
Tine: Jo?
Amerikaner: Nettopp. Så hva betyr fuentes?
Tine: Må. Finne. Vegg. Så. Kan. Slå. Noen. Hardt. I. Den. Nå.
Amerikaner: Hva betyr det ansiktsuttrykket? Hva vil du?
Tine: *Stønn*

[SemiOppdatering.]

2007-10-07T12:25:00.000+08:00

Værfast i eget hjem grunnet stor tyfon. For farlig å gå ut. Er ikke alene, det er også to franske og en sveitser her.

Angrer sterkt på at jeg ikke fulgte med i fransktimene. Blir nå kraftig utledd, og går glipp av nitti prosent av alle samtaler.

Pokker.

Heldigvis er det bare jeg som har nummeret til New York Pizza, og det er i grunn det vi har av mat.

[SemiKjendis.]

2007-10-05T23:10:00.000+08:00

Det ringte.

Tine: Hallo?
Mann: Hei, er det Tine?
Tine: Det er meg, ja.
Mann: Så bra! Jeg ringer fra China Times, og jeg lurte på om jeg kunne få et intervju med deg?
Tine: Det skulle vel la seg ordne. Kunne du fortelle meg om hva bare?
Mann: Nei, jeg skal skrive en reportasje om hvordan det er å studere kinesisk, å det har jeg hørt at du gjør.
Tine: Det er sant.
Mann: Jeg har også hørt at du er glad i å sole deg, foretrekker Taichung fremfor Taipei, og at du er veldig glad i å dra ut for å ha det gøy.
Tine: Det er også veldig sant.
Mann: Kan jeg spørre hva du gjør nå?
Tine: Jeg liker ute og soler meg i Taichungs deilige ettermiddagsvær, mens jeg prøver å finne ut hva jeg skal gjøre i helgen.
Mann: Men da tar vi intervjuet neste uke i stedet.
Tine: Veldig enig.
Mann: Ringer deg på mandag jeg!
Tine: Flotters!

Jeg vil så absolutt si at slikt er noe man kan leve med, og jo mer jeg tenker på det, dess verre tyngre står det for meg at hjemflyttingen kommer til å bli.

[SemiKrigsutbytte.]

2007-10-04T21:53:00.000+08:00

Dette er nok ikke det du tror det er.

Dette er nemlig en flyttbar ovn for brenning av lykkepenger til avdøde forfedre.

[SemiMetablogging.]

2007-10-02T16:31:00.000+08:00

Jeg føler det er meg berettiget å være irritert når jeg studerer kinesisk i et år, behersker snakking så og si uten problemer, klarer meg relativt bra skriftlig også, men allikevel så er det ikke nok, da kineserene jeg diskuterer med skifter fra kinesisk til taiwanesisk så jeg ikke skal forstå hva de sier. Og ihvertfall når det ikke er meg, men de som har gitt meg feil type visum så jeg i stedet for et helt år (som jeg betalte for) bare har seksti dagers oppholdstillatelse. Det er jammen bra at vi ikke lærer så innmari mange banneord på skolen min, for i det tilfelle hadde nok oppførselen min ikke vært særlig pen.

Og hva søren er "Du hadde nok en mindre streng saksbehandler da du søkte om visum i april enn det du har nå" for en slags unnskyldning?

Derimot vil jeg berømme teleoperatøren min, ChungHwa, som ikke bare sender simkort med én gang det blir bestilt nytt (ja, den var til NetCom som brukte en hel måned i sommer), men som faktisk leverer det på døren. På døren sier jeg deg! Både leveringsmann og en tolk kom på døren, men da de oppdaget at jeg snakket kinesisk, slengte de inn et ekstra batteri inn i pakkeprisen (mobilen min forsvant på lørdag). Meget, meget bra.

Også JD, min nye bestevenn, bør nevnes, da han faktisk har sagt seg villig til å ta navnet JD i bruk, mot at jeg ble hans Turk. Saken var den at det ble litt for slitsomt å si "Den Ryanen uten lamafarm" hver gang vi skulle snakke om han, noe han selvfølgelig var veldig forstående for, i tillegg til at det selvfølgelig også var et sårt punkt for hans egen del. Han takket dessuten også sporenstraks ja til medlemskap i SNAUL. Dette er så absolutt et meget lovende vennskap.

[Om å få nye venner.]

2007-10-01T20:03:00.000+08:00

Forrige uke møtte jeg åtte kinesiske damer på bussen. Å ha blondt hår i Taiwan er en isknuser uten sidestykke, og vi var bestevenner etter to stopp. Etter fem hadde samtlige fått mailadressen min også. At folk spør etter den er veldig vanlig, det er visstnok status å ha hvite venner, og jeg gleder gladelig ut, da de som regel ikke tør å legge meg til, i ren og skjær engelskangst. Jeg tenkte derfor ikke noe mer over saken. Det vil si, inntil i går. Denne gangen skulle det for en av dem nemlig vise seg å være et unntak. Dette dumpet ned i innboksen min:

"我是公車上的那位小姐My name is 唐更慧,Are you remember?我是一個專業減重教練,If you have know anyone who need to lost weight,Ask me how.我可以幫忙,我的公司是:http://www.herbalifeww.com/tw/Distributor_Services/ Index.asp"

Og oversatt:

"Jeg er hun fra bussenMitt navn er Tang Geng Hui, Er du husker? Jeg er en slankeekspert,Om du har vet noen som trenger å gå ned i vekt,Spør meg hvordan. Jeg kan hjelpe, selskapet mitt er: http://www.herbalifeww.com/tw/Distributor_Services/ Index.asp"

Det var også vedlagt bilder:

Jeg vet ikke helt om jeg skal holde kontakten.

[Om å bli lurt.]

2007-09-30T21:08:00.000+08:00

Det slo meg i dag at det kanskje er noe i Postgirobyggets "Lei av å bli lurt."

Amerikaner: Å Tine, så brun du er. Har du vært ute å reist eller?
Tine: Bare vært i regn den siste måneden før jeg kom tilbake. Men, jeg har gått til skolen et par ganger denne uken, og det pleier jo å hjelpe litt.
Amerikaner: Ja, det er jo klart, men det er jo imponerende allikevel.

Jeg var så hjertens enig. Og så tenkte jeg for meg selv at det hadde nok ingenting å gjøre med de tre lagene med selvbruningskrem, mørk shimmering-krem, foundation, litt for mørkt pudder, solpudder, og så det mørke shimmeringslaget på toppen jeg hadde brukt de siste to timene på å legge. *Host*

Men alt kommer jo for en dag. Om ikke dette kan kalles hasteforfall, så vet ikke jeg.

[Om den egentlige grunnen til ikke å tråkke på plenen.]

2007-09-27T20:05:00.000+08:00

Ja, det stemmer, du leste riktig.

Jeg har i grunn ikke noe mer å legge til.
__________________________________________

Eller jo, forresten. Gå hit og gjør din plikt.

[SemiKul.]

2007-09-26T18:32:00.000+08:00

I dag begynte skolen igjen etter ferien, og med fare for å falle noen titalls trinn på den sosiale rangstigen, det kan umulig være mange som gleder seg så mye som meg til skolestart. Spenningen var faktisk så stor at jeg ikke fikk sove før klokken var over fem, noe som var litt upraktisk, da jeg skulle opp halv syv. Allikevel var det litt greit også, jeg rakk å se nesten ferdig alle Scrubsepisodene, nå har jeg bare tolv igjen av siste sesong (hulk!). Og spenningen med god grunn. Jeg var nemlig på førskolestart/månefestivalgrillings på søndag, hvor det var en del nye mennesker som jeg ikke hadde møtt før. Av de som stakk seg ut mest (det være seg med unntak av han japanske som ser ut som et lykketroll--bilde kommer, og han andre som drakk en hel flaske fra en viss Mr. Daniels på styrten og ble knallgod med rockering) er å nevne en amerikaner, som jeg i god Scrubs- ånd velger å kalle JD, da det var en slik type han var. Første møte gikk som følger.

JD: Hei, jeg heter "JD." Du er ny?
Tine: Nei, jeg har bare ikke vært på skolen i sommer. Jeg heter Tine.
JD: Å Emm Ge. Tine? TINE? Du er Tine!
Tine: Ehm... Ja?
JD: Du er jo kjent!
Tine: Å, du vet, kanskje en smule. (Beskjeden falsk hoste her.)
JD: Nei, men jeg mener- du er Tine! Jeg har hatt alle dine gamle lærere i sommer skjønner du. Jeg vet alt om deg allerede.
Tine: Ja?
JD: Vi kommer nok til å bli bestevenner.
Tine: Jeg kan nesten ikke vente.
JD: Alt annet er bare å glemme. Du skal få en hugzy* med en gang.
Tine: Strålende.

*Jeg var solgt. Han visste til og med at jeg det er det jeg elsker mest med JD i Scrubs. Å Emm Ge liksom.

Hva kan jeg si? Dere vet jo hvor lett jeg faller for smiger. Og ettersom kvelden utartet seg, hvor jeg blant annet fikk lurt han til å spise atten av moren til Lærer Qings syltete plommer for å sjekke hvordan fordøyelsessystemet reagerte på det, tror jeg faktisk vi kan bli bestevenner. Vi har studert kinesisk like lenge, men jeg er best, og da er jo alt ganske satt for at vi kan ble nettopp det.

Så over til i dag altså. Jeg har fire skoletimer hver dag, à to sett klasser. I den ene timen er det en hyggelig, men også ganske kjedelig fyr jeg kjenner fra før av. Jeg kom til skade for å la hans kone overhøre at jeg dro i babyshoweren deres bare for kakenes skyld, og siden har forholdet vårt vært litt anstrengt, men det bedret seg iallefall litt da jeg kjøpte en enorm Tussi til dem da datteren ble født en stund senere. Ellers er det to franskmenn (eller en sveitser og en franskmann) som kan så lite engelsk at vi må snakke kinesisk for at de skal skjønne noe, og meg. La oss summere fort, sånn for ordens skyld: Tre gutter og meg. Og klassen var i det hele tatt veldig ålreit, til læreren begynte å spørre meg ut om sommeren min. Jeg skulle akkurat til å legge ut om Japan og Thailand, da dette skjedde:

Lærer: Så... Over til noe viktig. Har du funnet deg noen kjæreste enda?
Tine: Nei.
Lærer: Ikke en eneste?
Tine: Nei! Tenk på det!

Og før jeg visste ordet av det skjedde det fatale. Jeg har enda ikke bestemt om det skyldes at jeg tar flest timer på hele språksenteret, stress, søvnmangel, eller all of the above, men bare følg godt med på hva jeg fortsatte med:

Tine: Og det er bare å spre ordet, for det er nå eller aldri, ikke sant?

Det stemmer. Jeg var desperat selv før jeg hadde testet hvor landet lå.
Å Emm Ge.

[Om å ikke dra så altfor langt for å møte andre kulturer.]

2007-09-25T12:57:00.000+08:00

Bare en liten Hydro-historie til, og så skal jeg gi meg.

En av de faste ansatte hadde nettopp kommet fra ferie.
Tine: Ååå! Så hyggelig å se deg igjen! Har du hatt en fin sommer?
Fast Ansatt: Ja, veldig.
Tine: Hva har du gjort?
Fast Ansatt: Nei, vi tenkte å gjøre noe litt anderledes i år da...
Tine: Å ja? Hva da?
Fast Ansatt: ...Så vi solgte campingvognen og kjøpte oss bobil i stedet.
Tine: Jeg forstår.
Fast Ansatt: Ja, veldig anderledes altså, men en veldig morsom opplevelse.

[Om falske rykter.]

2007-09-24T12:12:00.000+08:00

Jeg var midt i en heftig bursdagsfeiring da jeg møtte på det kasakhstanske paret.

Tine: Så, Kasakhstan, ja? Interessant. Familien min trodde en periode vi skulle flytte dit, men det ble ikke noe av.
Hun: Kult. Du vet ikke hvilken by dere skulle til?
Tine: Nei, dessverre, det gikk aldri så langt.
Han: Har du sett Borat?
Tine: Ja, han er en...
Han: Jeg hater Borat. Det er ikke sant noe av det han sier. Han burde fått juling den forbannede jævelen. Er det en film jeg skulle fått av plakaten så er det den! Han som lagde den burde spise alle plakatene!
Tine: Ehm.. ja. Hyggelig å møte dere, men jeg må videre, tror jeg...

Snakket ikke noe særlig mer med dem resten av kvelden, men den korte samtalen gjorde allikevel at jeg kom på en ting jeg kanskje har glemt å fortelle om. Det var nemlig en periode det gikk et falskt rykte innad i familien vår (og etterhvert utad også) om at vi skulle flytte til Kasakhstan.

Det begynte sånn helt i starten da jeg var i Norge på ferie i vinter. Vi snakket om hva pappa skulle gjøre når han ble ferdig med prosjektet i Taiwan, og plutselig utbryter en med ansenitet (sannsynligvis modern, men dette blir benektet for selv den dag i dag) at han har fått tilbud om å ta over en stilling i Kasakhstan, hvor hans tidligere sjef nå jobber. Det har også vært snakk om Madrid, men både modern og jeg var i grunn mest for Kasakhstan. Hun, fordi det er noe helt nytt og sært som er så langt unna normalen i den retningen hun kan komme på i farten. Jeg, fordi jeg er gammel nok til at det kun hadde blitt i ferie, og hvor kult hadde det ikke vært å kunne si "Å ja, familien min har det bra, de bare er i Kasakhstan de neste to årene," når folk lurte på hvordan det gikk med dem. For ikke å snakke om hvor flinke Benedicte og Alexander hadde blitt i russisk. *Host* Og ja, Madrid hadde nok vært fint, og hyggelig og alt det der, men jeg tror at etter Taiwan hadde det kanskje blitt litt for lett, kjenner jeg mine foreldre rett.

Det bør nevnes at dette var i samme tidsperiode som Borat gikk for fullt på kino i Norge. Alle hadde hørt om Kasakhstan, og hadde sine meninger om hvilken standard landet lå på, og det trengs derfor ikke sies at ryktet om hvor vi skulle flytte spredde seg veldig fort. Da jeg forlot Norge fem uker senere følte jeg at til og med flyvertene visste det (det kan forøvrig også godt ha vært innbilning). Etter at jeg hadde kommet meg i gang med skolen igjen, satt pappa og jeg en dag og spiste middag, og jeg spurte hvordan det gikk med Kasakhstan-greiene. Pappa ga meg et totalt uforstående blikk. Jeg gliste stort tilbake. Det så ikke som om det hjalp noe videre og til slutt måtte jeg spørre han rett ut, i detalj.

Da jeg var ferdig lo pappa ganske mye før han sa at dette han ikke hørt om i det hele tatt. DNV hadde bydd på et prosjekt i Madrid, men ikke fått det, og Kasakhstan som neste tilholdssted for familien vår hadde alltid vært en vits på kontoret hans, da Taiwan tydeligvis også har fått rykte på seg å være noe... enkelt.

Nedsig.

[Om å reise tilbake II.]

2007-09-23T18:08:00.000+08:00

Da var jeg endelig tilbake i mitt elskede Taiwan igjen. Og turen gikk forøvrig greit, tatt i betraktning at det alltid skjer noe rart når jeg først skal på tur. Vi kan begynne med at den tingen man skal vri for å stille klokken bare falt ut, noe jeg i senere tid har skjønt at må jeg må ha oppdaget 23 minutter etter at det faktisk skjedde. At jeg kan være så trygg på at det skjedde så mange minutter senere, er fordi det var da jeg heseblesende ankom innsjekking, aller sist. Jeg dro en "fasjonabelt sen-"vits med besetningen i det jeg satte meg, noe som ikke falt helt i god jord. Oppriktig talt, de kunne da i det minste latt som om det var morsomt.

Jeg hadde den ære av å bli plassert midt i hjertet av den store mormonergruppen som var på vei til London for å finne feiltroende. Humøret var det ingenting å si på, og de var dessuten inkluderende som bare misjonærer på misjonstur kan være. For eksempel, så lærte de meg en salmelek, som gikk ut på at man skulle holde en normal samtale gående, men hver gang noen kom til skade for å bruke et uttrykk fra en salme, skulle man synge den. Som en venn av meg sa, British Airways har alltid skrytt av sitt inflight-entertainment, men denne gangen overgikk de virkelig seg selv.

Med nærmere ettertanke er det i grunn greit at jeg reiste alene videre.

[Om å vente for lenge.]

2007-09-20T04:46:00.000+08:00

Jeg er veldig for at barn skal få være barn, men man skal ikke glemme at i disse dager, da blir barn også veldig fort voksne, uansett hvor mye du vil beskytte dem mot hvordan verden egentlig er.
Tine: Benedicte, det er på tide at du og jeg tar oss en prat, nå som du er blitt så stor.
Benedicte: Å ja?
Tine: Mhm, dette er en del av livet, og det er ikke alt som blir gått ordentlig igjennomgått på skolen og sånn, føler jeg.
Benedicte: Nei vel.
Tine: Før jeg begynner, la meg poengtere at det er helt normalt, og om det er noe du lurer på så er det bare å komme til meg. Det er ingen dumme spørsmål, og det er viktigere at du forstår, i stedet for å bare gjette deg til det, eller tro på noe en venn forteller deg. Jeg vil jo ikke at du skal bli lurt eller misbrukt av noen du ikke kjenner så godt.
Benedicte: Hallo, jeg vet faktisk det du prøver å fortelle meg. Vi trenger ikke snakke om det.
Tine: Nja, det er jeg ikke helt sikker på. Eller, det er jo ikke helt nytt. Han vennen til Kristoffer, han med tre eldre søstre, snakket litt med deg om det for noen år siden, men det begynner jo å bli en stund siden.
Benedicte: Hva er det du prøver å si.
Tine: Jo, altså, det er et ord, og følg godt med. Ansenitet. Og tro meg, denne delen av barndommen har du surfet lett igjennom, men nå går det faktisk bare en vei. D er faktisk blitt tolv, og det er på tide å face realitetene.
Benedicte: Den samtalen husker jeg faktisk. Han sa han hadde all respekt til meg som er yngst, jeg sa det samme til han, og deretter advarte han at om noen noen gang skulle ta det opp, skulle jeg bare gi et klart og høflig nei, for å så komme meg bort fra stedet så fort som mulig.

Og så gikk hun.

[SemiAmbesiøs.]

2007-09-19T20:46:00.000+08:00

Det er en kjent sak at i området jeg kommer fra er det ikke sosialt godtatt å ikke å ha høye ambisjoner. Litt sånn satt på spissen, det er ingen som skal bli lege, men kirurg, man blir ikke jurist, men advokat, og da gjerne helst dommer, og så videre. Det var derfor en ganske overraskende samtale jeg hadde med den nyansatte syttenåringen på Hydro.

Ungutt: Nei, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre videre jeg, ass.
Tine: Du trenger ikke mase med det forløpig da, du har jo fortsatt en liten stund igjen før du må ta det valget uansett.
Ungutt: Nei, du skjønner ikke, jeg har i grunn bestemt meg sånn egentlig. Jeg tenkte sånn, bilselger eller noe sånt noe. Trenger jo ikke mer enn en liten leilighet når jeg er voksen liksom.
Tine: Jaha?
Ungutt: Drømmen er å få et adskilt soverom fra stuen, men det tar jeg litt etterhvert.
Tine: Til du får barn da kanskje?
Ungutt: Å nei! For all del, de kan jo bo hos moren!
Tine: ...

[Om å ha siste helg i Norge på ganske lenge.]

2007-09-16T18:52:00.000+08:00

Denne helgen har

vært i bursdag for han her

hvor hun møtte blant annet disse menneskene (Jørn til venstre).

T-skjorter med trykk er helt klart i vinden, og jeg troppet selvfølgelig opp med min egen "Life is too short to date ugly people" (sorry det dårlige bildet, men det var det eneste hvor du ser det sånn noenlunde).

Og bare så det er sagt, dere som syntes det var sååå hysterisk festlig å fortelle meg at nesen min var blitt dobbelt så stor, ikke så rent lite blå, og at mitt pene ansikt ikke kom til å bli det samme igjen før etter minst to neseoperasjoner, det var virkelig ikke morsomt. Men den har faktisk hovnet opp... litt, og det gjør ganske vondt fortsatt, så min bekymring var ikke ubegrunnet. Det må sies at jeg har arvet en bulk på nesen min fra før av, så det ser i grunn bare ut som om den har blitt mer fremtredende, jeg vil anta det er slikt som kommer med alderdommen før eller siden, så jeg skal ikke klage. Helgens note2self er uansett definitivt å ikke leke sandwich med to gutter som er både større og sterkere enn deg når de ikke har lyst selv.

[Om hvor langt det faktisk har gått.]

2007-09-15T18:57:00.001+08:00

I går satt jeg som jeg pleier i lunsjpausen på Hydro og leste Dagbladet. Som vanlig begynte jeg bakerst, sånn for å lese Nemi og hva som er trendy (selvfølgelig på bokfronten og sånn *host*), da det plutselig var et to-siders oppslag om en fyr jeg mente jeg kjente. Min første innskytelse var jo å dra opp mobilen og lete nedover kontaktlisten min for å ringe vedkommende.

Det tok meg faktisk et helt minutt å innse at jeg i grunn ikke kjente han i det hele tatt.

Gratulerer med bokutgivelse, Esquil. Den var så absolutt velfortjent.

[Mitt Hydro-Øyblikk.]

2007-09-13T21:29:00.000+08:00

Jeg liker å tenke at det er et Hydro-Øyeblikk for oss alle. Da jeg jobber med mennesker, føler jeg for øvrig at jeg har taushetsplikt, på lik linje med andre "menneskeyrker" som leger, lærer, og helsesøstre, men jeg føler dette er unntakene. So, with no further ado, her er noen av mine virkelig gode, tidligere nominasjoner til toppen av pallen:

Karoline og Kristoffer kommer inn og kjøper Japp, Snickers, og Twist. Pause her, jeg må bare le ferdig.
Da Sigurd lurte meg til å tro han hadde dratt på byen iført Hydro-uniformen sin. Denne er jeg forresten fortsatt i tvil om bare var tull.
Det er ikke å stikke under en stol at det blir solgt en del... tvilsom musikk på Hydro. Allikevel, jeg tror at selv sjefen min, som mener at det ikke finnes en ting som ikke kan bli solgt, bare dårlige selgere, hadde gitt opp Eurovision Song Contest 2004.
Vi kommer ikke utenom da Victoria lagde atten roastbeefbaguetter i fjor sommer. Dette er så legendarisk at det blir ledd av selv den dag i dag, enda det er hele tre måneder siden hun sluttet. Dette er også dagen hun skylte en pølse i vasken. En god dag, med andre ord. Victoria er et fremragende menneske, og bare så det er sagt, alt jeg har lært på Hydro, har jeg ikke lært av henne.
Min første kondomkunde. Ingen videre utdypning nødvendig egentlig.

Alle gode på hvert sitt vis, og det gjør det hele liksom verdt det, føler jeg. Men det er jo også sånn at det ikke alltid har handlet om meg, og det er jo jeg som kjent svært opptatt av. Det gjorde det derimot i dag, for i morges kom det tyve vaskeekte kinesere inn på Hydro. Jeg var i sjokk, og maste at noen andre skulle ta kassen, så jeg kunne gå og snakke med dem. Og etter tre minutters iherdig masing til, kunne jeg spankulere bort og spørre selvsikkert, på flytende mandarin, om de var kinesere (noe jeg visste de var, jeg hadde jo hørt dem!). Og ganske riktig. Tyve asiatiske ansikter snudde seg helt på likt og gispet høyt, og da fikk jeg med ett kjempepresentasjonsangst og glemte nesten til og med det kinesiske navnet mitt (Ti-Na). Men det var veldig interesserte i å vite hva dette var for noe, og da roet det hele seg ganske fort. Oh my god, liksom. Og vi snakket lenge, litt pølser, enda mindre om Taiwan, men mye om Norge, og da spesielt den vakre lille "landsbyen" Bergen (deres ord, ikke mine), og så bekreftet de atter en gang det jeg har hatt mistanke om lenge, jeg burde tatt meg en tur til Beijing. Deretter dro de videre, og jeg hadde en puls på omtrent 257. En annen kunde kom bort og lurte på om det var japansk jeg hadde snakket, og da jeg forklarte det hele ble hun like oppstemt som jeg av alt, for hun var veldig interessert i Asia selv også.

Den påfølgende timen var det veldig stille blant kollegene mine og meg. De hadde nemlig trodd at jeg egentlig hadde vært en sånn "fjasejente" som bare hadde hatt det gøy i utlandet en stund. Jeg har en lei mistanke om at de ikke har hatt noen tiltro til meg, før akkurat i dag.

Jeg tror ikke hjertet mitt har roet seg ned helt enda. Phew...

[SemiKulturell.]

2007-09-11T21:30:00.000+08:00

På fredag måtte jeg sende melding om at jeg kom forsent til bursdagen jeg skulle i, fordi jeg skulle i kinesisk opera.

Her er hun (han) i den peneste kjolen (høyre).

Og her er den tøffe fyren i turtlekostymet (grønt helt forrest).

Og her, fra venstre, er OL-kjendisen fra Kina jeg bare tilfeldigvis møtte på utenfor, og mammas kollega. Meg i midten forresten.

[Om å vokse opp med fokus på de indre verdier.]

2007-09-10T00:55:00.000+08:00

Vi hadde hatt den samme sedvanlige middagen som vi har hatt de siste ukene, Grete Roede hadde fått navnet sitt nevnt fem ganger, Benedicte, som ikke satt ved matbordet, to ganger. Det er rart hva du blir vant til, dette er altså blitt en av dem. Ingen av oss reagerte det minste da modern veide kjøttdeig, og informerte oss om hvor mange kalorier det var i et blomkålhode. Vi visste at det kom, vi trengte ikke engang spørre. Slankeprat er det ikke, vi har jo et sunt forhold til kosthold. Dette handler mer om en sunn livsstil. Da vi var ferdige med å spise, sminket jeg Benedicte som skulle i bursdag, og Alexander gikk for å trene. Modern ryddet bordet, og gikk så for å dra på seg joggedressen. Benedicte dro, og modern ordnet seg videre, hun skulle nemlig på det ukentlige Grethe Roede-Møtet.

En drøy timere senere satt jeg nede i kjellerstuen og så på tv. Modern sto i joggedressen som matchet strikken i håret, joggeskoene, og ytterjakken (utseende er jo det viktigste når man skal på slike steder). Dagens trimmerker skulle brukes på sykling, og hun innrømmet at hun var noe bekymret over at hjelmen ikke matchet noe annet enn sykkelen og sykkellåsen, men vi kom til en felles enighet om at det nok skulle gå greit, det var jo ikke som at det skulle være med inn.

I det hun skulle dra kom hun på at det var høst og at hun ikke hadde lykt. Det ville nok bli mørkt før hun kom frem. Men, men, da ordnet det seg med disse tidligere nevnte fargekræsjene ihvertfall.

Det er kanskje ikke så rart at jeg er så jålete som jeg er blitt.

[SemiNorske.]

2007-09-09T05:55:00.000+08:00

På torsdag var jeg og Taipeivenninnene mine på byen. Og nå kan jeg bare skuffe deg med en gang, det var ikke mer eksotisk enn at de kom helt fra rett bak slottet og fra Stabekk for å møte meg, jeg kjenner dem jo i all hovedsak fordi vi var nordmenn i Taiwan sammen. Vi hadde snakket lenge om å møtes, sist gang det hadde skjedd var i Taipei i mai, og det begynner jo å bli lenge siden, både i tid og rom. Behovet for å faktisk kunne snakke om Taiwan hadde virkelig meldt seg, ihvertfall for An-Magritt og meg selv, vi er jo ikke like eksotiske som Marianne, og vi har etterhvert blitt ganske innforstått med at det norske folk nok synes det er best om vi lar være. Jeg antar det blir for sært å kunne forklare, og det er jo alltid de som får høre historiene igjen. Og igjen. Og igjen. Og det er (forståelig nok) ikke så veldig kult, har jeg hørt. Marianne derimot, vårt taiwanesiske innskudd i trioen (selv om hun nok er den norskeste av oss alle), skjønner ikke helt hva vi snakker om på dette området, men vi har konkludert med at det nok har alt med utseende å gjøre. Vi "nordmenn" skal jo ikke tro vi er noe.

Så da dro vi, for å kunne dele om Taiwan-Livet Etter. Vi snakket om savn av 方便, eller det at ting er "praktisk." At det ikke er noe gøy å ta bussen når det ikke er ihvertfall to stykker som rykker i setet fordi du vet de egentlig vil snakke med deg, men at de er for sjenerte til å spørre. Det å bli latt merke til, med andre ord, uten at du med en gang vet at vedkommende som snøvler enstavelsesordene foran deg, har fått i seg tre halvlitere for mye, og at det nettopp er du har fått den noe tvilsomme æren av å være Siste Mulighet før han tar kvelden. Det er få ting som tenner en jente mer enn at du vet Han har tatt på seg fire sett med ølbriller før han skal snakke med deg. Dette skjer ikke på Taiwan, asiatere er jo faktisk flaue når de er beruset, noe en del mennesker på denne siden av kloden kanskje burde lære av. Vi savnet menneskene vi møtte, som vi på grunn av den umennesklige avstanden visste at vi nok ikke kom til å se igjen på lenge, om noen gang, og at ingen kom bort og kløp oss i huden og sa at sånn ville de også se ut (ikke døm, man kan bli lei av det ganske fort, men det er en selvtillitsboost i den grå hverdagen, uansett hvor fargerik den enn kan være i Taiwan), og om stekte nudler, som er kanskje det jeg savner mest når jeg er hjemme. Men viktigst av alt, så snakket vi om hvor rar det var å vite at uansett hvem du møter, så blir det med samme holdning som deg selv, at de er dine gode venner til det motsatte er bevist. Det beste med å være utlending i Taiwan er jo nemlig det at det er så mange som heller ikke har familie og venner der at vi alle er på en konstant søken etter nye, og det gjør jo at det er veldig hyggelig uansett hvem du møter. Og det er jo noe å tenke på.

[Om å endre seg i militæret.]

2007-09-03T06:01:00.000+08:00

Jeg hadde aldri i mitt liv trodd jeg skulle høre min bror Kristoffer Venås begynne en setning med følgende:

-Og hver gang når vi synger "Alle Fugler..."

Det ble stumt rundt middagsbordet.

[Om å kunne hevde seg.]

2007-08-30T21:26:00.000+08:00

Hun: Jeg har jobbet som modell det siste året, så det har blitt en del pendling mellom Milano og Paris og sånn.
Tine: Å ja. Jeg jobber på Hydro, men jeg bor i Taiwan da.

Av og til føles det jammen godt å kunne ha et ess i ermet.

[Om å være nattevakt.]

2007-08-29T06:39:00.001+08:00

Fem over elve natt til lørdag kom det inn fire polakker på Hydro på Høvik. Ingen av dem kunne engelsk, men en av dem kunne nok norsk til å bestille cheeseburgere. Kvelden var kald, og etter en stund gikk de bort til Morten i kassen og bestilte kaffe også. Jeg smurte matpakker, radioen skurret noe som, hadde det bare vært en nyere radio, helt sikkert hadde vært NRK Mp3, men det var det ikke, og i stedet fylte den stedet med en salig blanding av Justin og noe enda uvisst. Ellers var det stille. Polakkene sa ikke stort, og Morten hadde nettopp fornærmet undertegnede meget ved å le unødvendig lenge da jeg fortalte at jeg følte jeg ofte hadde følelsen av å bli stemplet overdrevent Bærums-blond. Planen min var å tie lenge nok til at han skulle bli bekymret, da enkelte til stadighet hevder at at jeg snakker ganske mye når jeg først er i gang. Dette ville tatt omtrent fire minutter, og det hadde det nok også gjort, men før jeg rakk å komme så langt, hamret det kraftig på glassdisken til kasse 2. Jeg pekte fyren, viss var ansvarlig for ulyden, bort til den andre kassen, hvor Morten nå sto og gjorde ingenting. Bråkmakeren ristet på hodet, og maste på meg til jeg kom bort til kassen.

-Jeg skjønner faen meg ikke hvorfor dere gidder å servere slike polakkjævler som de i hjørnet der nede. Bare bråk og styr med dem alle sammen. Helvete heller, send dem hjem, sier nå jeg.

Jeg svarte ikke, men det virket ikke som at han lot merke til det heller. Istedet fulgte en lang bestilling om baguetter som skulle være grove-nei forresten, når han så på dem, så ville han ha fine allikevel. Og det skulle være på litt smør og mye majones, og tre osteskiver og to agurker, og kunne jeg begynne på en ny en, for den tomaten han ikke skulle ha hadde kommet borti skinken (han hadde bestilt ALT av "grønnsaksdill") og da jeg endelig var ferdig, så kom han på at det han i grunn ville ha bare var en enkelt grillpølse i brød. Så jeg la den opp, og slo det inn i.

-Femtitre kroner da. Det er med en halv liter drikke.
-JÆVLA HORE!
-Ehm... Unnskyld?

Morten så på meg og jeg så på han og ingen av oss skjønte egentlig hvor dette utbruddet skulle komme fra. Til tross for at kunden var unødvendig vanskelig så hadde ihvertfall vi holdt en ganske god tone med han. Og da han fikk sett ansiktene våre bare lo han kjempehøyt og pekte på en handsfree han hadde dinglende fra det ene øret.

-Er bare kameraten min som ikke er helt god.

Jeg ga han vekslepengene. Han ba oss gi dem til gutta i hjørnet, de var jo her for å ta pengene våre uansett. Og så fortalte han at vi bare måtte la pølsen ligge litt, "jeg må nemlig så jævlig drite." På vei til do mumlet han noe til Morten om dårlig service. Vi snakket ikke noe mer til han da han kom ut igjen.

Halv ett kom det inn to gutter som flørtet seg til fem sylteagurker på burgerne sine (det skal egentlig bare være to!). Da de gikk ut av butikken, påpekte Morten at det hadde vært litt av noen typer, noe jeg sa meg enig i. Så pågående for noen skarve sylteagurker som de bare kunne spurt om. Morten mente at sånn de hadde vært mot meg hadde vært barnemat i forhold til hvordan de hadde vært mot hverandre. To pakker kondomer hadde de også kjøpt.

Syv ravende fulle jenter svaiet inn på stasjonen rundt ett for å låne toalettet. Halvparten la an på Morten, resten la an på meg. Jeg tror det var mest av praktiske hensyn, det kan jo bli litt mye for en mann også.

Halv to spanderte en drita trønder kaffe og burgere på alle på stasjonen. Han la vekt på at han bare skulle ha selve burgeren og brødet på sin egen, og da jeg gjentok ordet "uten" noe senere, ropte han høyt

-Uten klær?

akkurat i det en noe eldre dame gikk forbi han på vei til brusskapet. Hun var tydelig sliten etter en lang biltur. Han fortalte henne at hun ikke var noe digg, så noe pulings i dag var det bare å glemme. Stilfullt.

Litt senere kom en dame i bikini, kort skinnskjørt, og nettingstrømper innom og så på CDer i halvannen time før hun forsvant ut til en dobbelt så gammel mann i en lekker BMW. Vi hadde besøk av "kule" femtiåringer som var ute med "gutta" og like gamle damer som skulle finne disse "gutta." Morten mumlet noe om at dette kanskje ikke var stedet å lete, men fikk lite medhold, annet enn fra meg.

Klokken ti på halv syv ble den første matpakken solgt. At det da bare var førti minutter igjen av vakten min var helt greit. Det er nemlig ikke bare polakker det kan være bråk og spetakkel med.

[SemiFasjonabelt.]

2007-08-27T00:28:00.000+08:00

Bikbok har fått inn Palestina-skjerf med hjerter på- i pastellfarger.

Jeg klarer ikke å ta et standpunkt i Israel-Palestinakonflikten. Den er altfor komplisert og jeg vet for lite om det til at det skal være mulig for meg å gjøre, og noe sier meg at jeg ikke er alene om nettopp det. Derfor blir Palestinaskjerf som et moteklessplagg litt for dumt føler jeg.

[Om å være dårlig i jobben sin.]

2007-08-22T05:47:00.000+08:00

Det er en ærlig sak at jeg kanskje ikke er havnet helt på rett hylle når det gjelder denne bensinstasjonbransjen jeg har forvillet meg inn i. Aldri har jeg tanket på en bil, jeg aner ikke hva "billig" bensin tilsvarer, og jeg klarer ikke en gang å late som om jeg vet hvilken olje du bør ha på bilen*. Det sier seg vel derfor selv at jeg kanskje ikke er så altfor dyktig til det jeg driver med. Allikevel, i dag tror jeg kanskje jeg hadde et av mine mest tilbakestående øyeblikk på Hydro.

Kunde: Hei, jeg bare lurte... Har dere en knipetang jeg kan låne?
Tine: Eh... Nei? Dette er jo ingen fødestue.
Kunde: ...
Tine: Var det noe mer?
Kunde: Vet du hva en knipetang er?
Tine: Å.

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, så vennligst ikke spør.

*men jeg er en kløpper på gjette om du kommer til å kjøpe kyllingbaguett uten majones, stor bacon-cheeseburger, eller en wiener i lompe. Ikke det at det er noen status egentlig.

[Om å ha fadderuke.]

2007-08-21T18:54:00.000+08:00

Det er jo fadderuke for tiden, og jeg tenkte at til tross for at jeg nå går andre året mitt, så er det jo idé å melde seg på det. Møte litt nye folk, og aller helst kinesiskstudenter (det skal jo være så mange av oss). Så langt har den ene andre kinesiskstudenten på faddergruppen vår glimret med sitt fravær, men jeg har allikevel hatt det ganske så morsomt. I går for eksempel, så var det pub-til-pub runde. Jeg var i storform og snakket sikkert like mye til meg selv som alle som gadd å høre på da jeg sto i køen. Allikevel, jeg må innrømme at følgende samtale satte en demper på stemningen i sånn tre minutter:

Tilfeldig fyr i køen: Har du naturlig så rødt hår?
Tine: Det er... blondt?
Tilfeldig fyr: Jammen det er bra.
Tine: Å ja.
Tilfeldig fyr: Studerer du for noe da?
Tine: Kinesisk.
Tilfeldig fyr: Fêtt. Kung-fu og sånn.
Tine: Ikke akkurat. Men jeg må gå nå, cheers.
Tilfeldig fyr: Hadet da, Elefant-Jenta.

Og jeg var med et fly forbannet, og ga han mitt styggeste nå-ble-jeg-skikkelig-fornærmet-blikk, hvorpå han reagerte med å bare se totalt uforstående tilbake på meg. Jeg satte nesen i sky og travet rett tilbake til fadderbordet vårt for å snakke om det med det jeg antok ville være absolutt hundre prosent forstående faddergruppemedlemmer. Men de bare lo og sa "å ja, på grunn av den?" og pekte på kjedet jeg hadde rundt halsen, og da var det hele ikke så uhøflig lenger.

Merk anhenget på halskjedet her.

Dette er fadderne mine lengst til venstre, og han til høyre er han som skal studere serbisk fordi han skal bli politi (humre, humre).

Posers? Vi? Næsj.

En noe mer naturlig pose... visstnok.

Den hyggelige trønderen som mente at han var så vant til å snakke om seg selv fordi det var den eneste muligheten til å få hevdet seg i sin egen familie. Jeg sa jeg visst nøyaktig hva han mente. Og så hun som jeg ble så god venninne at alle trodde vi hadde kjent hverandre siden barneskolen, og ikke i en halvtime. Prima mennesker.

Til slutt, det beste av alt, hun som gjorde sønnen sin flau da hun sa hun skulle til universitetet for å dra på pub-til-pub runde (han skulle nemlig ikke selv).

----------------------------------------------

And this one goes out til Morten, som leser bloggen min, men som hittil har vært for lame til å kommentere. Han var tilfeldigvis på en faddergruppe med en venn av meg (men den vennen leser ikke bloggen min) og så glad jeg er i å snakke om meg, så er det jo klart vi ble stående å snakke en stund om akkurat det. Gjenkjent to dager på rad? Det er nesten så jeg må begynne å ta betalt for dette kjenner jeg...

[Om å bli gjenkjent.]

2007-08-19T21:27:00.001+08:00

Jeg tror alle som noen gang begynner å skrive en så utleverende tekst som det en blogg kan være, ønsker å bli lagt merke til, i større eller mindre grad. Jeg er selvfølgelig intet unntak, og det er kanskje ingen hemmelighet heller.

I dag tror jeg kanskje var Hydro på Høviks travleste dag hittil i år. Jeg løp bokstavelig talt hull i de allerede tynnsålede made-in-Taiwan converse-skoene mine, og det gikk surr i både pølser og vafler og baguetter og det som verre var. Det var kø til nesten utenfor døren store deler av tiden, kaffemaskinen var i ustand, vi var gått tomme for salsa (midt i en kampanje for diverse salsa-wraps!) og den ene kassen var konstant i ustand. Dette resulterte selvsagt i sure kunder, en meget uheldig kombinasjon med at vi i tillegg hadde vi en ny jente på opplæring, og en annen dame på jobb som jeg er for redd for til at jeg tør spørre henne om noe. Dette til tross, det var i grunn litt synd at sjefen ikke var der, for i dag har jeg ihvertfall jobbet meg opp to lønnstrinn, om ikke mer (det skal her være sagt at jeg er lønnet lavest på hele stasjonen, uten at det nødvendigvis betyr at de andre tjener spesielt bra de heller). Midt opp i dette her, så kom det to personer inn og kjøpte en Japp, en Snickers, og en pose Twist. Hele dagen hadde vært så surrealistisk med hensyn til at alt som hadde kunnet gått galt faktisk hadde gått galt at jeg ikke reagerte med en gang på at slikt sjeldent skjer to dager i samme uke. Da jeg endelig gjorde det måtte jeg sjekke atter en gang.

Det var sant.

Og da sa jeg selvfølgelig, "Japp, det var Snickers og Twist," slik jeg har lagt meg for vane å si i det siste.

Og så sa de, at det, det visste de. For de var Karoline (ja, som i Karoline som forstår) og Kristoffer som var navnebroren til broren min, og de leste bloggen min hver dag, og at de hadde vært på Hydroen min en gang før, men at jeg ikke hadde vært der da, og da ble jeg så satt ut at jeg ikke en gang HUSKET prisen på twist, så jeg måtte løpe for å sjekke (den slags tar seg ikke ut, sånn egentlig, men igjen, jeg ligger jo nederst på lønningslisten). Og de var fra Kongsvinger og skulle bare inn for å si hei, og jeg sa (eller prøvde ihvertfall å si, men jeg ble jo litt satt ut) at det var kulest i verden, og så sa de takk for kaffen de fikk, og så dro de og jeg ble stående igjen og var kjempekry helt til kunden i kassen kremtet over at han enda ikke hadde fått hverken vekslepenger eller kyllingsalsa-wrappen, og da kom jeg på at jeg fortsatt bare jobbet på Hydro på Høvik, og da kom jeg meg ganske fort ned på jorden igjen, for å si det sånn.

På veien hjem regnet det også.

[Om å være på fest edru.]

2007-08-18T06:53:00.000+08:00

Jeg skulle egentlig på jobb syv om morgenen dagen etter, men så tenkte jeg at jeg kunne ihvertfall ta turen innom allikevel:

Hun: Hvor har du schøpt de buksene?
Tine: Taiwan.
Hun: Å ja. De var litt fine egentlig.
Tine: Takk.
Hun: Menneh... Hvor i Thailand da egentlig?
Tine: Taiwan?
Hun: Ja, hvor er det?
Tine: Om dette liksom er Kina, så ligger det sånn... der.
Hun: Å ja. Hvordan blir det da?
Tine: Nord for Filippinene og sør for Japan og Korea, sånn omtrent?
Hun: DET vet jeg hvor er! For atte, jeg var sånn litt på dealern med en fyr som flyttet til Filippinene. Danser. Og litt sanger. Fryktelig travel han da, vettu. Han ligner forresten litt på han fyren som sitter der borte, men ikke helt, for han der borte ligner litt på en annen jeg holdt på litt med også. Han såret meg fryktelig, og han der ligner sånn, hva synes du jeg skal gjøre med det? Du skjønner hva jeg mener?

Det var da det slo meg at det kanskje hadde vært best om jeg hadde blitt hjemme.

[Om å ha en once in a lifetime opplevelse.]

2007-08-18T03:12:00.000+08:00

Så har det endelig skjedd, det som jeg har gått og gledet og håpet på helt siden første dag på Hydro. Vi har vært nærme mange ganger, men, ja, så skjedde det faktisk. Jeg gliser av det fortsatt, enda det er hele syv timer siden det skjedde (hva er det jeg sier, det var et kick nok for en hel uke!).

I dag kom det en mann inn på Hydro og kjøpte sjokoladekombinasjonen som gjorde at jeg kunne blidt utbryte:

Japp, det var snickers og twist.

For kult. Ja, det synes jeg da virkelig.

[SemiKontrast.]

2007-08-15T05:41:00.000+08:00

Søster og jeg har vært på besøk hos besteforeldrene mine i Måndalen, like ved Åndalsnes. Det er ganske anderledes fra Taichung, det er ihvertfall sikkert, men alt har sin sjarm, og vi har hatt noen ganske så deilige dager, (til tross) for episoder som dette:

Tine: Au. Jeg er så mett det gjør vondt.
Farmor: Ta en brødskive til.
Tine: Farmor, jeg har spist seks brødskiver.
Farmor: Ta en til, og så spiser vi kake om en time.

Og så reiste hun seg opp og skar like så godt opp fire skiver til med samme.

Innimellom spisingen (det er i grunn det jeg i all hovedsak gjør der oppe) har jeg fått gå amokk i en klesbutikk som resulterte i en haug tilsvarende en hel Amerika-koffert (dette er faktisk ingen overdrivelse, snarere tvert imot), jeg har spist kaker, jeg har klappet en sau, jeg har spist middag klokken to... og klokken åtte, jeg har vært på hyttetur, jeg har spist boller, jeg sett masse hester, jeg har takket nei til is, men blitt fóret det allikevel, løst kryssord, og jeg har gått ganske mye i fjellet.

[SemiLykkelig.]

2007-08-06T20:57:00.000+08:00

Det er mange grunner til at livet mitt ganske enkelt er fantastisk i disse dager. Akkurat nå sitter jeg for eksempel ute og worker tænen. Det er kjempevarmt og kjempedeilig, og de som har sittet hjemme og klaget over dårlig vær i sommer, de er noen whinere, for den siste uken i Norge har i grunn ikke vært så ille. Og litt solings, det kan jeg gjøre med god samvittighet, jeg har nemlig jobbet mine åtte timer på Hydro for i dag og føler meg absolutt velfortjent til en klapp på skulderen. Jeg begynte seks. En annen grunn til at livet er skjønt er at jeg skal hoste vinkveld i aften, og det blir stas, for av de inviterte er de mange jeg ikke har sett siden jeg var hjemme i kinesisk nyttår. Det er også deilig å vite at Kristoffer er blitt armyboy og trives mer enn noen annen. At jeg ikke kommer til å være hjemme første gang han drar hjem på perm, det er desto deiligere tanke.

Men det beste av alt, det er at jeg får dra ned til Taiwan igjen! Jeg får godkjent et halvt år utenlandsstudier til av Universitet i Oslo! Å få godkjent kinesiskstudier i Kina var noe av det vanskeligste som man kunne få til, men med en gang jeg troppet opp på Blindern, da var alt i orden. Jeg er meget fornøyd, og turen går nedover igjen sånn rundt 15 september. Denne gangen blir det til januar, og så flytter jeg hjem for godt for å fortsette kinesiskstudiene mine i Oslo. Livet mitt har liksom en egen tendens til å ordne seg selv føler jeg, og på slike dager som dette her, da må man jo nesten bare lene seg tilbake og nyte akkurat det.

Sånn for å feire det hele, så kan vi jo slenge inn bildet av da Koffe fant frem bildet av den såkalte "SemiFamilien" min, som hadde bodd i huset hans før, noe jeg selvsagt satte stor pris på.

[Om å komme fra Bærum.]

2007-08-03T20:53:00.000+08:00

Vi snakket om studenthybler:

Bærumsvenninne: Egentlig så hadde jeg tenkt til å søke om sånn studenthybel.
Tine: Mhm?
Bærumsvenninne: Men så snakket jeg med en bekjent av meg som hadde gjort det, og hun sa det var innmari lite fresht. Ikke pusset opp på tretti år liksom, og da tenkte jeg at da får jeg heller betale litt mer i måneden for en ordentlig leilighet. Jeg er glad i parketten min, jeg ass.

Hovne og fine? Aner ikke hvor du tar det fra, jeg.

[SemiLivsoppdatering.]

2007-08-01T23:15:00.001+08:00

Jeg har ingen klær. Nada. Jeg er faktisk så klesløs for tiden at om jeg for eksempel søler te på meg selv, skifter, og så søler igjen, så er pysjbukser (greit, eller prinsessekjolen) det eneste resterende alternativet. Det vil si, om de ikke også er til vask allerede da, noe sannsynnligheten er ganske stor for, kjenner jeg meg selv rett. Og slik kommer det til å være til januar, sånn omtrent. Hvorfor? Fordi jeg har flyttet hjem til Norge, og flyttelasset ikke kommer før det. Delte følelser? Ja. Veldig. Taiwan er jo noe det er vanskelig å få gjort fra seg, noe siste "impulsår" er et bevis for.

Allikevel, nå er det blitt bestemt, og interessant vil det bli, for Asia blir fort en livsstil for den som bor der, og når man deretter flytter rett til Volda, da kan litt av hvert skje. Jeg drar allerede om syv dager til Vestlandet, for å studere mediekunnskap et år.

Sånn kan det gå. De siste fem årene har jeg gått på fem ulike skoler, nå står en ny for tur. For at jeg lettere skal komme overens med de andre barna har modern gitt meg en microbølgovn. "Micropop hos meg i kveld," lism. Personlig mente jeg at Power Rangers-drakten nok ville vært en bedre hit, og foreslo at hun i stedet fikk den sendt med illpost hjem, men når man plutselig er blitt fattig student, da må man jo nesten si ja til alt som er gratis.

Fra spøk til alvor, jeg antar det jeg prøver å si er at det hele har virkelig ikke gått opp for meg enda.

[Om å tømme minnebrikken i kameraet.]

2007-07-29T23:30:00.001+08:00

Et lite utvalg av de bildene som ble plassert i "Diverse."

Dette er et taiwansk ølglass. Det er omtrent 0,08 m.o.h.

Kom og lær engelsk med... Sergey?

Jeg antar dette egentlig er mest morsomt for meg, men dette er altså en av mine beste venner i Taiwan. Han dro hjem i mai, i juni var han allikevel tilbake, bare denne gangen i pappform. Lårklaskende festlig for å være helt ærlig.

Hvorfor taiwansk mat i grunn ikke er så veldig kjent i utlandet er i grunn et godt spørsmål.

I Taiwan kan du spesialbestille Hello Kitty VISA-kort. De er mindre enn vanlige kort, og har Hello Kitty på seg.

Jeg vet det er utrolig umodent, men jeg ler altså hver gang jeg går forbi dette skiltet.

Dette er en av mennene som koster gaten der hvor vi bor med bilen han kjører rundt i. Jeg elsker at de har spraymalt "Ninja" på den.

Allbruks-deodoranten formet som en gås var så dekorativ at restauranteneieren like så godt plasserte den midt på bordet.

Om du oversetter kinesisken ord for ord så blir... sånn.

--------------------------------------------------------------------

Og så sånn helt på slutten, bare for å få bevist en gang for alle, at pappaen min er mer dorkete enn din pappa, her er pappaen min i Thailand (jeg stemmer for at dette blir årets julekortbilde).

[Om vestlig hovmod.]

2007-07-28T00:54:00.000+08:00

Jeg satt og klagde over ganske mye egentlig, uten at det var så alt for stor grunn til det. Offeret som hørte på var velvalgt, jeg visste at det meste kom til å være glemt etter en time uansett, og da er slike stunder lov. Han var tysk. En typisk selvsikker utlending, fortsatt så ny at han enda trodde alt i Vesten er mye bedre enn her. Jeg kjente følelsen, jeg hadde jo vært der selv en gang, og enda så mye det irriterte meg, visste jeg at det ville vært nytteløst å si noe, for den feilaktige oppfattelsen kan kun brytes ned av ens egne opplevelser og lite annet.

Tine: ...Og så har den pokkers mobilen min endelig takket helt for seg. Den så jo mer enn bare ålreit ut da den ble anskaffet, men dårligere mobilkjøp tror jeg ikke har funnet sted i historien.
Tysker: Ha ha, ja der ser du! "Made in Taiwan"-kvalitet. Det er det jeg snakker om. Du får det du betaler for, mener nå jeg. Kjente merker er som regel en safer når du er i land som Taiwan. Da vet du som regel hva du får.
Tine: Nja... Det tenkte jeg også, derfor endte jeg opp med en Philips, Made in Germany.
Tysker: Heh... *Host* Jasså, ja?

Eid.

Temaet ble byttet ganske fort.

[SemiBarn.]

2007-07-27T20:27:00.000+08:00

Nevnte jeg forresten at jeg tok Hello Kitty-flighten til Eva Air hjem fra Japan?

Drømmen har jo helt klart lenge vært der, men jeg trodde billetter måtte spesialbestilles. Spesialbestilling høres fryktelig dyrt ut, og når man skal til Japan (hjem også forøvrig), har man som regel ikke råd til slikt. Du kan derfor tenke deg sjokket da jeg sjekket inn og plutselig sto med denne i hånden.

Under ombordstigningen spilte de klassisk kinesisk musikk, og sendte dette på skjermen.

Vi fikk servert Hello Kitty-nøtter.

Og til slutt denne middagen her, bestående av rosa japanske nudler, andre rosa nudler, en kjip kyllinggrytesak, og en røde bønner-kake. Til tross for at smaken var heller sånn passe elsket selvfølgelig alle det allikevel, fordi det var Hello Kitty.

Her er forresten et nærbilde av pølsene vi også fikk. Merk dere Hello Kitty-merkene.

Gjett om jeg er den kuleste kidden i gata for tiden.

[SemiØmfindtlig.]

2007-07-25T14:22:00.000+08:00

I Thailand delte guttene og Benedicte rom. Det var grunnlaget for mye juling.

Benedicte: Au! Ikke lugg! Det gjør vondt.
Alexander: Jeg vet det. Det er liksom meningen.
Benedicte: Men hør da! Jeg er ekstremt hårsår, faktisk så hårsår at jeg brukte spesialhårbørste til jeg var fem!
Alexander: Hahahahahaha!

Trenger jeg å nevne at Benedicte har blitt lugget nesten tynnhåret i ettertid?

[Om å være en helt vanlig turist.]

2007-07-24T17:17:00.000+08:00

Før de andre dro hjem igjen, dro vi fire dager til Thailand. Sweet.

Det hele begynte med at jeg kom til skade for å kalle pappaen min A4 (det var på alle tenkelige vis ment å være i positiv forstand). Allikevel tok han det svært ille opp, og tenkte at han ble kjempekul om han gikk med disse brillene med den noe... fremtredene stålkanten. Da vi prøvde å forklare at det ihvertfall ikke var tøft å gå med solbriller inne, dro han opp en tannbørste som han senere gikk med i skjortelommen (når han ikke pusset tennene, noe han gjorde store deler av turen) til vi fikk sjekket inn på hotellet. Mor (dritflau) bare ristet på hodet og sa at alle har sitt, selv hadde jeg bare følelsen av at alle brikkene plutselig falt på plass.

Her er forøvrig brillene jeg kjøpte, men som pappa hatet.

Og her er brillene vi alle hatet, selv Kristoffer, som av samme grunn kjøpte dem på flekken.

Vi dro på Floating Market, kjent fra den derre James Bond-filmen... visstnok.

Fantastisk vakkert, spennende, og vidunderlig, men også helt totalt ødelagt av turisme.

...Om du skjønner hva jeg mener?

Jeg tror første varselbjelle ringte da gullsmeden kalte seg "Hundred Percent Gold Smith."

Hvordan vite om klesplagget er laget av en mann: Testet helt OK, størrelse small... og/eller large. Nesten litt rart at det ikke står "Beer, anyone?"

En vakuumpakket Buddha.

Det største ølteltet jeg noen gang har vært i. Her er fra midten av teltet.

Det beste skiltet.

Tuk-tuk sjåføren vår, Mr. Porn.

"Deep fried Morning Glory*? Jeg tar en salat, jeg."

Det beste var at den lå under "Spicy Dishes." Jeg ber forresten dere legger merke til "Spicy crispy stuffs salad." Jeg elsker asiatiske menybeskrivelser.

Kristoffers (selverklærte) beste kjøp.

Alexanders kjøp fem minutter senere.

Vi så en mann som var så glad i slanger at han bet en i hodet samtidig som han fanget to andre med hendene sine.

Og helt til slutt, den uungåelige karaoketven på fullt volum som alltid blir spilt om du tar bussen hjem fra flyplassen etter klokken tolv om natten. Yes.

*På japansk er dette et ofte brukt uttrykk for *host* (mamma leser denne bloggen).

[SemiHjelp.]

2007-07-23T12:21:00.000+08:00

Hørt i en fullstappet taxi Bankok i helgen:

Pappa: Vet du om noen bra handlemarkeder i nærheten av hotellet vårt?
Taxisjåfør: Ja, det er et bare fem minutter unna som heter Sanapkhao.
Pappa: Som heter hva for noe?
Taxisjåfør: Sanapkhao.
Modern: Det må vi nesten skrive ned- få han til å skrive det ned.
Kristoffer: Trenger vi vel ikke, du kan bare tenke på Spank Cow.
Modern: Jeg skjønner ikke?
Kristoffer: Det er jo det det blir om du bytter om på noen bokstaver, kjempelett. Jeg kommer til å huske det for alltid.
Modern: Men ikke for meg, jeg bruker ikke det uttrykket så ofte...

[25.600 løslates i Taiwan.]

2007-07-22T00:56:00.000+08:00

Presidenten i Taiwan, Chen Shui-bian, ønsker å få til det andre statsledere ikke har klart, nemlig løse problemet med overfylte fengsler. Han vil halvere antall innsatte. Dette har ikke falt i god jord hos befolkningen. Hvorfor? Fordi løsningen hans er å løslate fangene. Rundt 10.000 fanger slapp mandag ut av Taiwans fengsler. De fleste satt inne for ran, innbrudd og narkotikamisbruk. Og flere vil slippes fri i løpet av 2007. Til sammen 25 600 kriminelle skal få amnesti, kanskje mest av alt fordi det virker som en god idé her og nå.

Og resten finner du her.

[Om å kjøre bil med familien min.]

2007-07-18T22:52:00.000+08:00

Det var nestsiste kveld i Taiwan, og vi skulle ut for å spise.

Benedicte: Er det langt igjen?
Pappa: I følge GPSen er det 1,6 km.
Benedicte: Jeg tror jeg kommer til å dø.
Kristoffer: På de åtte minuttene det vil ta før du er inne på restauranten?
Benedicte: Ikke snakk om mat.
Tine: Det går nok bra.
Benedicte: Ååå... kroppen min er i forfall. Jeg klarer nesten ikke snakke.

Her hadde noen et lite sammenbrudd, uten å gå nærmere inn på det.

Alexander: Jeg husker jeg ofte hadde det sånn på skolebussen på veien hjem i niende klasse. Hver gang jeg så et kjøleskap da, tenkte jeg "Jeg må ha mat." Og så var jeg kjemperedd for å dø og sånn. Det var helt grusomt.
Benedicte: Stakkars, stakkars meg. Jeg har ingen følelse i beina lenger.

Det ble stille en liten stund, før Alexander plutselig satt med et meget selvtilfreds glis om munnen. Benedicte lo. Jeg klagde til modern, som bare ristet på hodet og informerte begge guttene om hvor unødvendig det var å prompe når man satt seks personer i en fem-seter.

Alexander: Når vi allikevel har temaet oppe, det er en sak jeg har tenkt på en stund. Det er nemlig sånn at det faktisk ikke er jeg og Kristoffer som snakker mest om do og sånn.
Kristoffer: Hva?! Det er jo...
Alexander: Ikke si noe, jeg har en plan.
Kristoffer: Ok.
Alexander: Jo, fordi det er liksom sånn at når jeg- eller Kristoffer for den saks skyld, slipper en fjert mens vi spiser middag, så er det jo dere andre som sier sånn "Å... Alexander-
Kristoffer: -eller Kristoffer!
Alexander: -Eller Kristoffer, måtte du slippe den fjerten? Så unødvendig!" Og så har man det gående. Når Kristoffer og jeg er alene, da har vi aldri slike samtaler.
Kristoffer: Nei, aldri.
Tine: La meg gjette, dere bare nikker annerkjennende og promper minst like høyt tilbake?
Alexander: Det stemmer, søster. Akkurat sånn er det.

Og så fulgte en liten demonstrasjon på akkurat det, og diskusjonen endret retning mot det å kunne skjønne betydningen av "Too much information."

Når folk spør hvor gamle brødrene mine er, pleier jeg å måtte forklare at det må taes mer på skjønn enn på fakta.

[SemiImpulsivt.]

2007-07-17T00:01:00.000+08:00

Vi snakket om tatoveringer i bilen. Seks personer i en bil som er myntet på fem kan være en prøvelse verre enn det meste, men om du i tillegg kombinerer dette med taiwansk trafikksikkerhet, og at samtlige familiemedlemmer tror at det er nødvendig for oss å lage lyd hele tiden, ja da kan du jo tenke deg resultatet.

Alexander: Jeg har en genial idé, og dere kan få takke meg senere.
Modern: Kanskje jeg ikke skal ha den på skulderen allikevel?
Alexander: Mamma kan ha "I'm with stupid" og så en sånn pil, og så kan pappa...
Pappa: Forsiktig! Det er rødt lys!

Kristoffer, som var sjåfør, rygget to meter bakover.

Modern: Du er klar over at det er noen bak oss?

Kristoffer kjører noe fremover, til tross for fortsatt rødt lys.

Modern: Å gud.
Benedicte: Fêtt.
Alexander: Jo, og så kan pappa ha en pil motsatt vei med "Me too."
Modern: Venninnen min syntes jo det var fint å ha det på leggen. Samtidig, så er det jo stilig å ha det på skulderen da.
Tine: Dette kan du ikke angre på senere, da er det for sent. Vi skal ikke trøsteshoppe iskrem og gå hjem i stedet da vel?
Modern: Asle, nå må vi stå sammen om dette.

Pappa sa ingenting.

Kristoffer: Jeg synes at vi burde nevne sekretærene til pappa.
Modern: Vi? Sekretærer? Det må i så fall bli "I don't like my secretaries."
Tine: Hva med "My wife is nice, but you should have seen my secretary?"
Modern: Hva med "Jeg har fire barn, men ingen av de fikk julegaver?"
Alexander: Hva med et bilde av sekretærene?
Benedicte: Kan vi ikke bare bestemme oss.
Tine: Vi?
Benedicte: Dette er en familieavgjørelse.
Modern: Hva med tegnet for familie?
Alexander: Og så kan pappa tatovere "I Norge" under når vi drar.
Pappa: Haha, den var jo litt morsom.
Modern: Nei.
Pappa: Ok.

Og så var det på nytt rødt lys, og vi stoppet ved siden av et enormt reklameskilt for Bridgestone bildekk. Under sto det på engelsk "Passion for Excellence."

Pappa: Hva med det tegnet der?
Tine: Det betyr bildekk.
Pappa: Men hvordan ser tegnet for "Passion" ut da?
Mamma: Lidenskap? Det hørtes jo fantastisk ut, det tar vi.

Og sånn ble det bestemt.

[Om å få hund.]

2007-07-15T12:02:00.000+08:00

Benedicte har alltid hatt lyst på hund. Mamma er ikke akkurat den personen du ville kalt Steve Irwin, for å si det sånn...

Benedicte: Mamma, M. er skikkelig heldig. Foreldrene hennes skal skille seg, så nå skal hun få hund.
Modern: Men det betyr jo ikke at hun er heldig for det. De fleste barn synes jo det er veldig trist om foreldrene skiller seg.
Benedicte: Jammen, hun får jo en hund. Det er jo veldig bra det også. Kan ikke jeg få en hund?
Modern: Nei, det kommer aldri til å skje.
Benedicte: Aldri? Ikke en gang en liten en, en gang?
Modern: Ikke så lenge jeg bor hjemme ihvertfall. Det må bli om jeg flytter ut.
Benedicte: ...Ja? Og? Hør da, M. får en hund. En hund, mamma!
Modern: Det er ikke så mange barn som heller vil ha en hund enn en mamma.
Benedicte: Det er nok sant, men sånn i det siste har jeg hatt skikkelig lyst på en hund. Ikke vondt ment, altså, jeg bare nevner det.
Modern: ...

[SemiRollebytte.]

2007-07-14T14:06:00.000+08:00

Jeg gned meg frustrert i ansiktet. Dette var ikke samtalen datter skal ha med foreldre, men heller omvendt. Bortsett fra samtaleemnet, var det en vanlig lørdag, og familien satt og spiste frokost.

Mamma: Jeg skal ha en, og jeg bryr meg ikke noe om hva du sier. Pappa også.
Pappa: Ehm... ja. Det skal vi, ja.
Tine: Jeg synes det er skikkelig harry. Det eneste som gjør at det bare er 95 prosent harry og ikke 100 er at dere har bodd her.
Alexander: Jeg synes dere skal få et bilde av barna.
Mamma: Tine, du tar feil. Det er trendy for sånne som oss. Du har bare ikke bodd i Norge på en stund.
Tine: *Host*
Alexander: Jeg mener, over hele ryggen. Eller kanskje halvparten hver? Så det er to barn på en rygg og to barn på den andres rygg. Det blir stilig om dere ligger ved siden av hverandre.
Mamma: Vi drar i ettermiddag. Du må være med, som tolk. Dette er ikke et spørsmål.
Tine: Men, har dere tenkt på hva slags tegn dere skal få tatovert da?
Pappa: Jeg skal ha "Sjef".
Tine: Men mamma er jo sjefen i huset vårt?
Pappa: Nei du, hør nå her...
Mamma: Kanskje jeg skal ha "Sjef"? Eller "Palme". Jeg har alltid vært så glad i palmer... Hva er palme på kinesisk? Hvor mange tegn er det, antall tegn er forøvrig viktigere enn betydningen.
Tine: Dere kan jo ikke bare impuls-tatovere dere! Jeg får vondt i magen av dette her.
Mamma: Kan ikke du finne på noe da? Du snakker jo kinesisk.
Alexander: Glemmer vi ikke det viktigste her nå? Hvilket bilde skal vi velge?
Tine: Jeg har studert i ni måneder. Jeg har et ordforråd som en seksåring. Og det er på en god dag. Tegnene jeg kan er ikke akkurat så veldig dype. Skal du ha et kinesisk tegn så må du nesten ha noe som betyr noe for deg, hvis ikke er det bare teit.
Mamma: Det er faktisk ikke så farlig hva vi har, kan du ikke bare ta ett eller annet?
Tine: Altså, dette blir jo helt feil, det er jo ikke jeg som skal ta denne samtalen med dere. Dere er klar over at dere skal brennmerke noe inn i huden deres? Og at det blir der for alltid. Det kommer aldri til å gå bort. Det er ingen angreknapp for slikt.
Benedicte: Skal pappa også ha en tatovering? Hva da?
Mamma: Han skal ha "I belong to you," bare på kinesisk.
Alexander: Og et bilde. 20x20 cm. Minst.
Tine: Å Gud.
Mamma: Så søk på internett eller noe da. Vi drar klokken tre. Noen andre som skal være med?
Alexander: Vi er faktisk veldig heldige med tall her. Fire stykker-ett barn på hver rumpeball.
Tine: Hva med bare "Altfor mye informasjon?"
Benedicte: Kan jeg også få en tatovering?
Mamma: Nei, du skal ikke brennmerke huden din. Det kommer aldri til å gå bort.
Benedicte: Men, pappa...
Pappa: Hør på moren din, hun har rett.

Deretter prompet Kristoffer og resten av frokosten dreide det seg om at dette var det siste eggemåltidet modern noen gang kom til å forberede (modern), og at det var viktig å holde kroppsfunksjonene i gang (Kristoffer), vill fnising fra Benedicte, og en Alexander som avsluttet det hele med en høylydt rap og "Better in than out." Dette var han så fornøyd med at han foreslo at mamma kunne tatovere det under bildet av oss, noe pappa medga at faktisk ikke var en så helt dum idé. Det vil si, ihvertfall helt til mamma ga han Blikket.

[Japan- The After Math, Part II.]

2007-07-13T11:42:00.000+08:00

Japan er så mye, og jo mer jeg lærer, jo mer skjønner jeg at jeg ikke vet. Hva jeg har gjort? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har vært på et nudel-museum, på et tegneserie-museum, jeg har handlet åtte timer i strekk i 109 i Shibuya, og to hele dager i Harajuku. Jeg var på besøk på to japanske universiteter og blitt forsøkt skjenket av en japansk bestemor. På det ene ble engelskprofessoren kjempenervøs og insisterte på og snakke japansk, og en helt ukjent fyr ropte kjempehøyt og pekte på meg (og man gjør ikke slikt i Japan, så det tok oss faktisk en stund å innse at det var meg han siktet til), mens på det andre ble jeg tatt for å ha gått i klasse med de andre i et år allerede. Det siste var litt trist egentlig, for som han som tok feil sa, "Altså, om du ikke har bøkene dine med, ikke vet hvilket kapittel vi er på, ikke vet hva vi trenger til eksamen, og i grunn ikke en gang bor i Japan, hvorfor lot du meg da skrive av svarene dine på quizen vi hadde i starten av timen?" Ti dager i Japan er langt i fra nok, men man rekker å gjøre en hel del, så jeg har prøvd å lage et sammendrag.

Jeg møtte gamle venner.

...Og fikk nye venner. Til tross for noe språkvansker fant vi tonen relativt fort. Det er nesten skummelt hvor lett jeg finner likesinnede for tiden. Yumi er forresten en av de jentene som kler seg ut og vanker i Harajuku, men akkurat her er hun i sivil.

Apropos likesinnede, forresten. Jeg møtte også en tysk prins, eller så han hevdet ihvertfall. Det hører med til historien at jeg fikk høre dette etter at han hadde kjørt i seg en meter øl...

Vi tok klistremerkebilder. Det er gøyest. Dette heter "Tokyo Massacre," og er nok det nærmeste jeg har virkelig kommet Tokyo Tower. Det er helt greit forøvrig.

Budweiserkjolen jeg prøvde å få Yuki til å kjøpe i bytte mot at jeg kjøpte Power Rangers-drakten min. Hun nektet (av en eller annen grunn), men det ble til at jeg kjøpte min allikevel.

Chihiro tok meg med på et Ramen-museum, hvor alt interiøret var fra Japan for sånn omtrent 50-80 år siden. Veldig stillig.

Her er for eksempel en nuddel-automat, hvor du legger på penger, trykker på ønsket type og eventuelt tilbehør, og så leverer du lappen til kokken.

Fem minutter senere fikk jeg dette. Te er en selvfølge som tilbehør.

Dette er en av de første Asahi Beer-pikene. Så nå vet du det.

Dette er telefonen jeg ville sittet i konstant om jeg hadde hatt den, det være seg om det var noen i den andre enden eller ei. Jentene som handler i Shibuya har som regel dekket mobilen, lommespeilet, pudderlokket, og ganske mye annet med slikt. Jeg har dessverre hverken tålmodighet eller talent på området, men jeg ble så imponert at det var like før jeg kjøpte meg noen poser fake diamanter og en limpistol selv.

Denne t-skjorten hang i en hip hop-butikk. Jeg skulle gjerne sett den japanske gangster-rapperen som kjøpte denne.

Den ene venninnen min går på Waseda University, et av Tokyos eldste og mest anerkjente. Dette skiltet hang på den internasjonale delen av skolen: "Please do not throw away cigarette butts. Because it is the cause of the fire." En bildesamling fra Japan ville jo ikke vært komplett uten noe Engrish.

Dette skiltet er også fra Waseda, og er en grunn i seg selv til å like Japan: "Please follow the rules and be well-mannered."

[Japan- The After Math, Part I.]

2007-07-11T03:06:00.001+08:00

Han som sa at man ikke nødvendigvis ble lykkelig fordi om man hadde mange nye ting, han var definitivt en fattig mann.

Jeg har nemlig mye nytt, og det er få som går rundt med et større glis enn meg for tiden. Jeg kan nevne at jeg har nye Pez-sko (som i godteriet), Reef-sandaler, Cecil McBee-sandaler, tre topper, Care Bears t-skjorte, et japansk te-sett, et nytt belte, en hår-parfyme, tre halskjeder, et par solbriller, tre par øreringer og tre par ørepynt, tidligere nevnt Power Rangers-kostyme, lommebok, japanske moteblader, et rosa- og gråstripete silkehårbånd, en spådom en japansk kaliografi-spåmann lagde for meg til å henge på veggen. en ny bikini (JEG fant en bikini som passet i JAPAN, det var jo grunn nok i seg selv til å kjøpe den), japanske barnebøker, penal, mobilstæsj, annet stæsj, to ringer, vanlig grønn japansk te, en fantastisk klokke, grønn japansk ris-te, en enorm eske kjeks jeg fikk av moren til Chihiro, grønn te-sjokolade, og en bok om en eldgammel form for Kung-fu som går ut på at du later som om du er full, så fienden undervurderer deg, og så slår du deg løs når han kommer tett innpå.

Og vet du, det føles veldig, veldig bra. En nærmere utbrodering av turen kommer etterhvert- jeg lover. Inntrykkene er for mange enda. Det må bare bearbeides litt.

Til Ithil som ville se PEZ-skoene mine, dette bildet er til deg:

[SemiForberedt.]

2007-07-03T19:47:00.000+08:00

I Japan legger frisøren en serviett på ansiktet ditt når hun vasker håret ditt. Dette blir gjort for å unngå det pinlige øyeblikket som kan oppstå om øynene deres skulle møtes.

[Om å være Big In Japan.]

2007-07-01T15:42:00.000+08:00

Å gå på shopping i Shibuya, Tokyos største handleområde, under prinsippet "Yen er ikke ekte penger" er fantastisk.
Å spise Mamma Sakagawas sushi til klokken ett om natten, for å så gå og legge seg dørgende mett, er en lykke ut av en annen verden.
Å kunne få bruk for tidigere antatt totalt unyttig japansken like så ("Unnskyld, er du en kunoichi*?").
Allikevel, det aller beste fra de tre siste dagene var da jeg kom over denne Power Rangers drakten, som selvfølgelig ble kjøpt på flekken. Dere har lov å være misunnelige.

Yes, jeg er tilbake i Japan, og det føles veldig godt å vite at det fortsatt er en hel uke igjen.

*Jenteninja.

[SemiFerie.]

2007-06-26T11:32:00.000+08:00

Det føles litt drøyt å si det, men å skaffe meg en svart venn i Taiwan har gjort livet mitt så mye mer anonymt enn jeg noen gang jeg trodde var mulig her nede, og det er noen dager hvor man trenger nettopp det.

[Om å ikke ta et hint.]

2007-06-19T18:54:00.000+08:00

Ja, det er kanskje dårlig gjort, for det er jo vel ment, men jeg klarer bare ikke fyren. Personlig føler jeg at jeg selv er veldig flink til å gi soleklare hint, men noen ganger vil de tydeligvis bare ikke gjennom.

Tine (til venninne): Familien min kommer på besøk på fredag.
Lamagutten (absolutt ikke med i samtalen): Å? Kommer brødrene dine også da, eller?
Tine: Ja. (Fortsetter så samtalen med venninne)
Lamagutten: Jeg gleder meg.
Tine: Du har aldri møtt dem.
Lamagutten: Vet du, jeg kunne godt tenkt meg å se brødrene dine spise ørevoks sånn som på bildene dere har på kjøleskapet ditt. De bildene er forresten veldig koselige.
Tine: De er der ikke for å spre glede, heller bare for å gi en prevantiv antispise-effekt. Dessuten var det bare en bror, og poenget med den historien er jo nettopp at ørevoks ikke var noe særlig. (Forsøker så å gjenoppta samtale med venninne.)
Lamagutten: Men, hva skal de da gjøre når de kommer til Taiwan? Jeg kan godt vise dem rundt om du vil?
Tine: Nei da, de har nok bodd her lenge nok til at den tourguidingen de trenger klarer jeg å gjøre alene.
Lamagutten: Så, hva skal de da?
Tine: Sikkert handle klær, henge med venner, bade...
Lamagutten: Kan jeg være med og handle klær? Jeg trenger en kvinnes mening om de før jeg kjøper dem.
Tine: Du liker jo bare klær kjøpt i Amerika, og dessuten har du en kjæreste som kan gjøre den jobben for deg.
Lamagutten: Ja. Men hun er taiwanesisk.
Tine: Sant nok, men du bor jo i Taiwan, så litt taiwansiske klær burde gå bra. Jeg er jo norsk. Norge er ikke USA.
Lamagutten: Men så... Hva med det du sa om bading?
Tine: Det er ikke noe annet å si enn at de nok vil bade. Nå kjenner jeg jo badevakten (aka White Speedo grunnet hyppig bruk av verdens minste speedo. Når det er sagt, han er upåklanderlig ellers) og jeg tror de kommer til å like han også.
Lamagutten: Ja, jeg tror jeg kunne kledd et bilde av han i sin hvite speedo og jeg i min regnbuefargede.
Tine: Nei.
Lamagutten: Ikke?
Tine: Nei.
Lamagutten: Så, skal vi bare ringes når de kommer da, eller?
Tine: Definitivt. Men ikke ring meg, jeg ringer deg.

[Om å ha en bra dag.]

2007-06-14T22:56:00.001+08:00

Ut av huset kvart over syv.
Kjøpe te på skolens te-sjappe.
Snakke om lærers nye flamme lenge nok til at han skal bli så pinlig berørt at han glemmer å sjekke leksene.
Begynne å filme den såkalte "Filmen om Tines Liv" (eventuelt promoteringsfilmen til Tunghai Universitetet for utlendinger som vurderer å begynne her. Den er kjent under det førstnevnte da, det er ikke jeg som bare er innbilsk!).
Lage risdumplings (stekt ris og noe kjøtt pakket inn i bambusblader) i anledning dragebåtfestival til helgen, og påfølgende punkt.
Sommeravslutning for språksenteret. Dette innebar som vanlig en Lamagutt som erklærte seg full etter to kopper med te-og spritpunsj (ærlig talt, det var fire stykker som drakk, og de tre andre merket ingen ting. Det var morsomt første gangen, nå, etter et helt skoleår, er det ikke like underholdende), en "La oss alle gjøre narr av Tine fordi hun er så utrolig glad i slike leker"-oppvisning (egg var her en sentral ingrediens, vi sier ikke mer), og utallige fototagninger. Det var også enkelte "Jeg har tenkt på dette lenge, men ikke hatt mulighet til å si dette til deg..." samtaler, og det er jo ofte ganske så overraskende. Den siste jeg hadde endte med en lettere forvirret meg som utbrøt "Men han er jo homo!?" for eksempel.
Engelsk samtalegruppe på skolen. At jeg får betalt for å sitte med fire stykker på min egen alder og snakke om meg selv skjønner jeg ikke, men greit nok. Jeg har da alltids en historie å fortelle.
Undervisning på engelskskolen min. Jeg begynner virkelig å kjenne barna nå, og da er det jo ikke så ille det heller, men det skal sies at jobb er en jobb, og sånn er det med den saken.
Hentet av kompis for å dra på en spådomskafé. Spåkonen kunne fortelle at jeg hadde vært en bareier i et tidligere liv, men at jeg nok likte litt for godt å drikke selv til at den gikk så veldig bra. Min elsk for alkohol overskygget tidvis kjærligheten for min egen kone (ja, jeg var en mann!) uten at jeg så noe problem med det da. Hun kunne også fortelle at jeg måtte passe spesielt godt på februar neste år, da det kunne skje noe som gjorde at jeg kom til å gifte meg, noe jeg helt tydelig ikke vil (det stemmer ganske bra). Om jeg ikke gifter meg til neste år, kommer det ikke til å skje før jeg er fylt tretti. Spåkonen fortalte også at jeg var veldig impulsiv, likte nye mennesker, nye steder, og ikke kom til å bli noe sted for lenge noen gang. Det kan hun ha rett i, jeg har gått på fem ulike skoler de siste fire årene, og det gjør jo noe med deg, enten du vil det eller ikke.
Is på veien tilbake, og lange samtaler ute i en park om slikt som man bare forteller folk du tenker du om litt ikke kommer til å møte igjen, men som du har delt så altfor mye med til at du skal kunne fatte at det faktisk er slik.

[Om å si ting som ikke tar seg ut.]

2007-06-13T22:53:00.000+08:00

Kapittelet vi holder på med for tiden handler om Kina-Taiwan konflikten. Vi snakker en snart seksti år gammel feide, som fortsatt står såpass sterkt at den overskygger all annen politikk, i disse valgtider. Folk vet knapt nok hva årets presidentkandidater mener om offentlige skoler, men de har fullstendig kontroll på om de er for eller imot sammenslåing. Grunnen er at flesteparten av taiwans befolkning er etterkommere etter Chiang Kai-sheks soldater, som kom hit etter at Mao Zedongs Røde Armé jaget dem ut av Kina. Da mange av disse forlot alt de hadde, i mange tilfeller selv ektefeller og barn, er det mange sjebnehistorier ute og går, da det gikk nesten førti år, før Kina og Taiwan åpnet seg for muligheter for kontakt seg i mellom. Som du skjønner, situasjonen er fortsatt så absolutt dagsaktuell, og er du heldig å kjenne en person som min Lærer Fang, så kan man spørre forsiktig om hennes families historie.

Og det gjorde vi. Hun fortalte om hvordan foreldrene hennes hadde vært soldater under borgerkrigen. De hadde flyktet sammen til Taiwan, hvor hun selv hadde blitt født noen år senere. Da hun var blitt voksen kom moren en dag til henne og fortalte henne at hun hadde en eldre bror i Kina. Han hadde vært fire da moren hadde reist fra han. Besteforeldrene til Lærer Fang hadde vært for gamle til at de orket reisen, og hadde derfor måttet bli igjen i Kina. Planen var at han skulle passe på dem, bare han ble stor nok. Faren hennes hadde på denne tiden bodd i Hong Kong, og hadde aldri sett sin eldste sønn, så tapet hadde visstnok ikke vært så stort for han, men det var tøft for moren, og hun ønsket derfor at Lærer Fang skulle dra til Hong Kong for å møte han.

Noen måneder senere satt Lærer Fang på fly til Hong Kong. Storebror satt på et tog fra Beijing. Hun påpekte hvordan forskjellen allerede her var ikke så rent lite forskjellig- hennes reise tok halvannen time, hans tok tre dager. Da hun kom til Hong Kong hentet en venn av faren hennes henne på flyplassen og kjørte henne til hotellet. Hun var kjempenervøs, for likledes med at kineserne hadde blitt hjernevasket i flere tiår om den one kapitalismen i Taiwan, hadde jo hun blitt indoktrinert med hvor grusomme kinesere fra fastlandet var. Og nå skulle hun møte en på ekte. Det var like før hun gikk da det banket på hotellromdøren. Da hun åpnet sto han der, og de så lenge på hverandre uten å vite helt hva de skulle si, før han lurte på om de ikke skulle ta seg en kopp te for å roe ned nervene (Lærer Fangs tekjærlighet er viden kjent, og hun sa at det var da hun visste at de virkelig var i familie).

Etter at teen var kommet på bordet, begynte han å fortelle sin historie. Foreldrene i Taiwan var for gamle til å reise selv, men de hadde sendt med Lærer Fang en båndopptaker, så de kunne få med seg alt allikevel. Han fortalte om et liv som ikke hadde vært enkelt. Kombinasjonen av at besteforeldrene en gang i tiden hadde hatt store rikdommer, og at foreldrene hans hadde flyttet til Taiwan, gjorde at han alltid hadde måttet sitte bakerst i klasserommene på de dårligste skolene, og at han siden hadde måttet jobbe som vannkjører i femten år. Arbeidsdagene hadde ofte vart femten timer i strekk, og det var forferdelig tungt. En kunne skjønne på yrket til folk hva slags familiebakgrunn man hadde og en vannkjørers var som regel verste tenkelige. Lønnen var så lav at hele familien hans hadde måttet dele et lite rom med jordgulv, og delt kjøkken med omtrent hele nabolaget. Han var allikevel ikke bitter, og da de forlot hverandre etter tre dager, var det med et høytidelig løfte om gjensyn.

Åtte år senere ankom han og familien hans Taiwan. Lærer Fang fortalte ikke så mye om møtet mellom han og faren. Hun nevnte kort at vi måtte huske på at det var første gangen, og et forhold mellom far og sønn trengtes å utvikles over tid. Broren hadde kommet tilbake til Taiwan igjen for fire år siden, men da var foreldrene hennes allerede borte.

Da hun var ferdig med å fortelle, lurte hun på om noen ville ha en kopp te til. Jeg nikket, men den amerikanske misjonæren i klassen min ristet på hodet. Sånne historier gjør noe med deg, tenkte jeg, med tanke på at han for en gang skyld holdt munnen sin lukket- han har det nemlig med å si ting fullstendig i utide.

Det gikk akkurat to sekunder før jeg skulle innse at jeg dessverre ikke kunne tatt mer feil. Som vanlig, helt ute av det blå, begynte han:

Misjonæren: Ordet "utlending" er et ganske festlig ord.
Lærer Fang: Å ja?
Misjonæren: Ja, er du utlending?
Lærer Fang: Jeg er jo født i Taiwan da, så i grunn ikke akkurat nå, nei.
Misjonæren: Du er jo utlending.
Lærer Fang: Du mener, om jeg drar til Amerika for eksempel?
Misjonæren: Nei, nå, i dag.
Lærer Fang: Jeg skjønner ikke hva du sikter til helt, jeg.
Misjonæren: Jeg mener at vi alle er utlendinger.
Lærer Fang: Nja, du har vel på en måte rett i det, men var det noe spesielt du tenkte på?
Misjonæren: Siden du spør, så ja, faktisk. Jeg mener at vi alle er utlendinger på livets pilgrimsferd til Guds Paradis.

Og så ringte det ut til friminutt. Jeg takket Lærer Fang og skyntet meg ut, vel vitende at om jeg ble stort lenger kunne jeg komme til skade for å si ting som ville sikre meg en lang omvei mot det såkalte målet.